Det mest slående ved Agnes Ravatns nye roman er fraværet av det den romerske dikteren Longinos kalte «det sublime». Det sublime er det opphøyde og det skjønne. Det som blir sittende igjen og dirre i deg etter endt lesning. Det er selve kunstopplevelsen, rett og slett.
Hva det er som løfter litteraturen opp fra underholdning til kunst er ikke alltid så lett å sette fingeren på. Det sublime var til stede i Ravatns forrige bok, «Fugletribunalet», som hun fullt fortjent fikk P2-lytternes romanpris for.
Les anmeldelsen av Fugletribunalet
Mye merverdi
Hva var det merverdien besto av i «Fugletribunalet»? Var det hovedpersonen Allis håndlag med råvarer på kjøkkenet? Var det konsekvente og overraskende nærværet av norrøn mytologi og rettsfølelse i teksten? Eller var det vår manglende tilgang til det indre livet til Sigurd Bakke, som førte til at vi hele tiden lurte på hva han var for en fyr?
Ingen skal beskylde Ravatn for ikke å være aktuell i sin nye roman. Hovedpersonen Nina Wisløff er (nok en) desillusjonert litteraturprofessor, som resignert ser dannelsesidealer forsvinne i nymotens fiksfakserier.
Må vike for bybanen
Villaen hun og ektemannen har bodd i i 35 år ligger i Fløenbakken i Bergen. Denne bakken har det vært en del skriverier om i det siste. For nettopp der ble hus etter hus ekspropriert for å få plass til bybanen i retning Fyllingsdalen.
Slik var det virkeligheten, og slik er det også i fiksjonens verden. Det er like før jul, og Nina og mannen Mads må se seg om etter et nytt sted å bo. De kunne flyttet inn i en arvet tomannsbolig i Birkeveien på Landås, men der vil datteren bo.
Det er bare en hindring i veien. Leieboeren, en ung alenemor, må kastes ut først. Når hun forsvinner sporløst er handlingen i gang i det som godt kunne blitt markedsført som en kriminalroman.
I rollen som Varg Veum
Her finns det både et mysterium som skal løses, og en litteraturprofessor som går inn i rollen som en høyt utdannet Varg Veum, eventuelt Miss Marple.
Ravatns velkjente vidd er til stede også her. Hun er syrlig som vanlig. Bergens velfødde kulturkjerringer av begge kjønn får sine pass påskrevet. Kommersialiseringen av utdanningssektoren likeså. Men det hele løfter seg ikke.
Dialogene personene imellom er stive og oppstyltede. Henvisningene til aristotelisk dramateori, fabler og eventyr føles mer påklistrede enn nødvendige.
Ikke underholdende nok
Ravatn har helt klart det som skal til for å bli vestlandets, ja landets neste krimdronning, hvis det er det hun vil.
Hun har både humoren og det skarpe blikket på samfunnet, som kjennetegner de beste i sjangeren. Hun har bare ikke håndverket helt i fingrene ennå.
Avsløringen av synderen til slutt kommer heller ikke som noen overraskelse.
Til å være underholdning er dette rett og slett ikke underholdende nok.
