Anmeldelse

Neshov er tømt nå

Torunn har stadig et liv å skape seg på Neshov – men bare så vidt nok til en ny roman.

Anne B. Ragde

Anne B. Ragdes sjette roman fra Neshov er et faktum.

Foto: Hilde Bjørnskau / NRK

Så er «Datteren» her, den sjette boken om menneskene på gården Neshov, og femten år etter at «Berlinerpoplene» (2004) dro det hele i gang.

Anne B. Ragdes beretning fortsetter der «Liebhaberne» (2017) slapp. Torunn, vår helt, er alene på Neshov med huskyen Anna.

Grisehuset er tomt, dyrene slaktet. Margido er borte, Torunn har overtatt som leder av begravelsesbyrået, men sørger fremdeles. Gården er også hennes, men hva gjør Torunn med livet sitt?

I København lever Erlend og Krumme sine liv, med de tre barna og deres lesbiske mødre. Tormod sitter på pleiehjemmet og nyter friheten.

Det nye badet som livsgrep

Torunn må foreta seg noe. Som familien i København, griper hun til oppussing som interesse og fritidssyssel. Hun kjøper boblader, setter i gang et baderomsprosjekt i messing, sort marmor og hvit porselen, der de første hundre tusen kronene er for en beskjeden start å regne, men staselig blir det.

Men livet da, kjærligheten. Finnes den? Denne lange presten med sykkel, kanskje? Eller hva med Kai Roger, han som ser at Torunn ikke har det bra og tilbyr hjelp enda en gang?

Jeg har, til det kjedsommelige, hevdet at «Berlinerpoplene» sto fullt og helt på egne bein, at den rent litterært ville hatt det best uten etterfølgerne.

La den tanken ligge, vi har uansett med en serie romaner å gjøre, en fortsettelsesfortelling som har samlet store lesergrupper gjennom alle disse årene. Det er ikke til å undres over.

Anne B. Ragde skriver godt og drivende, ofte humoristisk, om Torunn og de menneskene som befolker Neshov-universet, med sine liv, sine hemmeligheter og tragedier – store og små.

Slik er det også i «Datteren», Ragde underholder sin leser, sjarmfaktoren er iblant høy, og leseren drives profesjonelt og velskrevet mot slutten. Jeg kommer allikevel ikke unna følelsen av at det er nok nå. Egentlig: for lengst.

Den danske familien på besøk, overveldende matprat – fra dansk gourmet via brødskiver med makrell i tomat til ostepop. Den nevnte oppussingen fyller mye plass, det gjør også en ny flaggstang til glede for han som sitter på pleiehjemmet og kan se til Neshov.

Litt for ofte aner leseren på forhånd hva som skal skje, Neshov-sitronen er presset til grensen for tørke.

Innsikt og latter

Bokens bærebjelke, også denne gangen, er Ragdes språk, hennes medmenneskelige innsikt i de alminnelige livene og iblant lattermilde tilnærming til problemene – forholdet mellom mor og datter er kanskje det beste eksemplet.

Det er blitt vanskelig å bruke uttrykk som populærlitteratur og underholdningsroman uten samtidig å lyde som en nedlatende og kynisk elitist. Det er dumt, romaner i disse kategoriene kan være svært gode, uansett målestokk.

På Neshov er det bare blitt nok, vi kan det nå.

Anne B. Ragde har så vidt jeg forstår slått fast at «Datteren» er den siste i serien. Hun har sagt det før, og slutten på «Datteren»?...

Den ligger vidåpen for mer Neshov.