Jeg antar at utgivelsen «Ti kniver i hjertet – vår tids sagaskrivere» er inspirert av det store Shakespeare-prosjektet, der et antall moderne forfattere ble bedt om å skrive seg opp mot et av William Shakespeares dramaer og der Jo Nesbø skrev sin «Macbeth».
Forlaget ville be ti norske forfattere «…skrive en kort fortelling som tar utgangspunkt i en scene, skikkelse eller hendelse i de gamle sagaene (…) fortellingen skal overføres til vår tid».
Ingen dårlig idé, dette, og det er mye godt å si om enkelttekster. At premissene ikke oppfylles av alle, trenger ikke gjøre noe, men innholdet i antologien spriker kanskje så mye at helheten virker uferdig?
Cecilie Enger var ikke den forfatteren jeg først ville gjettet som en av bidragsyterne. Desto bedre at hennes science fiction-pregede fortelling, «Aun», sitter fint hos leseren. Utgangspunktet er Ynglingesagaen og Aun som inngikk en pakt med Odin: Dersom han blotet en sønn, skulle han få ti ekstra år å leve. I Engers fortelling er det Auns tiende sønn som forteller – besnærende og makabert om livsgrådighetens makt over menneskene i en verden på vei mott.
Krig og drøm
Sigmund Løvåsen skriver om krig i det menneskenære perspektivet, den umulige logikken og brutaliteten – med utgangspunkt i Egilssaga. En soldat har ligget alene i en observasjonspost i lang tid, med ansvar for å styre artilleriets og flyenes ildgivning til de rette målene. «Må ha blomster til gravene» er frikoblet fra tid og sted. Fortellingen kan like godt foregå i Norge, som på Balkan – mine assosiasjoner gikk iblant dit, uvisst hvorfor.
Jon Fosses bidrag, «En sjalusiens drømmefortelling», er mest av alt språklig nytelse – uten tydelig kobling til sagaene, annet enn det åpenbare: drømmenes plass i de gamle tekstene.
Simon Strangers utgangspunkt er Gisle Surssons saga, og mannen på flukt heter da også Gisle – en av fortellingene som sitter best i denne antologien. Fortalt baklengs, er «Sagaen om Gisle» blitt en ganske fiks nesten-kriminal med fine detaljer og levende bildebruk.
Torgils og barnet
Aino Basso er kanskje den som lykkes best i å knytte sitt eget til sagateksten, i dette tilfellet Sagaen om Floafolket. «Åleine om det» handler om Torgils og kona, de venter barn, de er ikke helt unge. Torgils må dele skjebne med sin navnebror i sagaen.
At forlagets egen Tom Egeland i «Snorres død» har valgt å bearbeide en tidligere publisert tekst fra 2007, som heller ikke er plassert i vår tid, bidrar til at antologien kan virke litt halvhjertet, mens de fleste enkeltbidragene klarer seg riktig godt.
Passer for deg som
- er nysgjerrig på sagalitteraturen
