Den er tjukk og god, Lars Myttings nye roman. Slik vi vil en underholdningsroman skal være. Forfatteren har nok plass til å rulle ut en sinnrik historie om jakten på familiehemmeligheter og identitet, der linjene trekkes fra Gudbrandsdalen til Shetland og Frankrike, fra 1990-tallet og tilbake til første verdenskrig.
Men hvorfor må Mytting banke inn sine sjelelige bilder som om leseren skulle være døv og blind?
Les også:
Familie-hemmeligheter
Lars Mytting: Svøm med dem som drukner, roman, Gyldendal forlag 2014
«Svøm med dem som drukner» er en kryptisk tittel. Det kunne vært tittelen på en krimroman, og på sett og vis er Lars Myttings nye bok en krim. Jeg-fortelleren Edvard Hirifjell vokser opp med besteforeldrene på en gård nord i Gudbrandsdalen. Foreldrene døde under mystiske omstendigheter i Frankrike da Edvard bare var tre; selv var han med på den skjebnesvangre turen og var forsvunnet i flere dager etter foreldrenes død før han plutselig dukket opp, uskadd.
I det fortellingen starter er han tjuetre. Bestefaren dør, Edvard kommer over hittil ukjent informasjon om både foreldrene og ulykken, via presten, via et underverk av en likkiste og via brev som har vært gjemt i en liten generasjon. Det er på tide å finne ut hva som egentlig hendte - og hvem han selv egentlig er.
Les også om suksesses "Hel ved":
Håndfaste beskrivelser
Så spenner Mytting buen. Vi skal nemlig reise langt, både i tid og rom, og gåtene vi skal ha svar på er mange.
Ferden går til Shetland og til Frankrike, i snirklete avsløringer om en skatt som skal være skjult og som Edvard kanskje har arveretten til. Lars Mytting skriver levende og entusiastisk om flammebjørk og valnøtt-tre, om geværskjefter og skyting. Han skriver om potetsetting og sauesanking, om uvær på Shetlandskysten, britisk overklasse og det norske bygdedyret.
Og det gjør han på fargerikt og engasjerende vis. Det er ingen tvil om at Mytting, som de siste årene har opplevd en eventyrlig suksess med faktaboken «Hel ved» har greie på det han skriver om; mange presise bilder om både møbelsnekring, fet jord og barske bølger vitner om det.
Overtydelig
Det er når han vil gjøre teksten mer symbolladet at det skurrer i mine ører. Må enhver observasjon av noe utenforliggende trekkes inn til å bli et bilde på det som rører seg i Edvards eget sinn? Lars Mytting skriver for eksempel, når Edvard finner graven til bestefarens bror Einar i Shetland:
- eller like etter
Det blir som om forfatteren ikke stoler på at jeg som leser kan trekke noen assosiasjoner selv. Han må sikre seg at det nettopp ikke ligger noe ufordøyd mellom linjene. Og der skiller han seg fra de store stilistene, de som vet å si mye med få ord. Fine tilløp finnes i blant, helst når et konkret arbeid beskrives, men så snart det er følelser inne i bildet, trampes det rundt med elefantføtter.
Jeg liker å lese en underholdningsroman skrevet av en mannlig forfatter. Jeg liker grundigheten i beskrivelsene av redskaper, sansen for hendenes arbeid og understrekingen av at første verdenskrigs tragedie fremdeles kaster skygger over etterkommere i mange land. Jeg liker dessuten ambisjonen om å slå på den episke stortromma.
Likevel: Litt mer finsnekring kunne gjort seg, når reisverket først er så originalkonstruert som her.
