Anmeldelse

Flott barnebok om å finne seg sjæl

Stadig flere engster seg for ikke å leve opp til samfunnets forventninger. Da trenger vi barnebøker som sier rett ut at det er greit å være den du er.

Marianne Gretteberg Engedal

VEL BLÅST: Marianne Gretteberg Engedal debuterer med en bildebok om å være seg selv, på tross av hva andre mener.

Foto: Tove K. Breistein / Samlaget

«Pølsetjuven» er en flott debut!

Selv jeg som misliker barnebøker med for tydelig moral, må bøye meg for denne: Verdien av å være seg selv og følge sin overbevisning er noe de fleste av oss bør kunne enes om.

Tyven som ikke ville være tyv

Vi har sett det før, for eksempel i historien om lille Laban spøkelse (av Inger og Lasse Sandberg). Laban ville verken skremme eller spøke, enda det var det foreldrene hans forventet av ham.

Kjell vokser opp i en familie av tyver, der alle festlig nok har stripete fangedrakt-gensere og svarte masker foran øynene. Men Kjell vil ikke stjele!

– Eg hadde berre ikkje lyst, sier han. Og når han til og med stjeler tyvegodset fra sin egen familie og gir det tilbake til de som egentlig eide tingene, får han avskjed på grått papir.

Som følgje av mangel på grunnleggjande tjuveeigenskapar, står det. Men hva betyr det? Må han flytte fra familien sin?

Å være den du er

I skogen møter Kjell en flokk mennesker som har bosatt seg utenfor byen. Der kan de være akkurat den de vil, uten å måtte leve opp til samfunnets krav eller familiens forventninger. Man kunne si at forfatteren justerer litt på Kardemommeloven:

Man skal ikke plage andre, man skal være grei og snill, og forøvrig kan man være den man vil.

Det er en god moral både for små og store. Gretteberg Engedal åpner opp, hun understreker verdien av mangfold.

Og Kjell? Han starter rådgivingskontor for folk som vil bytte jobb.

Maksimalisme

Visuelt skaper Marianne Gretteberg Engedal et overveldende inntrykk. I det rotete tyvehuset bugner det av familiemedlemmer, badeender, matvarer og malerier. Selv om faren ser ut som verdens sterkeste mann, bestemoren som en gammel pusling og storebrødrene er byens mest veltilpassede slubberter, ligner alle på hverandre. Kan Kjell bryte seg ut av malen?

Bildene av nabofamiliene understreker kravet til konformitet; tømmerhuggerfamilien har tømmerhuggerskjorter og slakterfamilien har alle pølsemønster på klærne.

Men allerede på innbretten viser Engedal at det er rom for diversitet. Innsiden av permene er dekket av hus som kan synes like på avstand, men som alle har sine særtrekk. Det starter med natt og slutter med dag. Skal vi tolke det dithen at Kjells historie går fra mørke til lys?

Kanskje skal vi ikke tolke for mye. For små barn kan det være nok å gå på skattejakt i alt tyvgodset.

Dialogene fremføres gjennom snakkebobler, som i en tegnserie. Ofte bruker Engedal nettopp tegneserieruter. Like ofte benytter hun store fargeflater. Bruddene skaper dynamikk og underbygger rausheten teksten formidler.

Så fint!

Passer for deg som:

- snart skal begynne på skolen