Lysende om livet

Hvis språk er makt, er Tormod Haugland en mektig mann. Han har språket i sin hule hånd.

Tormod Haugland fo0rfatterportrett

Guttungen Tormod lengter etter den makten og friheten voksenlivet kan gi ham. Mannen Tormod ser tilbake på barndommen som han ikke vil slippe. Det er mange flotte paradokser i Tormod Hauglands nyeste roman.

Foto: Helge Skodvin

Et sitat på den første siden i Tormod Hauglands nye bok får meg til å stoppe opp. Det krediteres kunstneren David Hockney:

«Synet går alltid via minnet.»

David Hockney / Tormod Haugland «Om søvn og mørke»

Er det slik? At alt vi ser, ser vi gjennom minnene som har formet oss, alle rissene som påtrengende eller umerkelig har satt seg fast i bevisstheten?

Dette er et syn som oftere brukes om vårt forhold til tekst enn til bilder. Ingen vil betvile at vi legger egen lese- og livserfaring inn i tolkningen av en tekst. Så hvorfor blir jeg satt ut av utsagnet om minnenes betydning for visuelle inntrykk? Tankene tomler til Platons hulelignelse og til småbarn som ser noe for første gang. Kan minner nedarves?

Til ord skal du bli

«Om søvn og mørke» er en roman som setter i gang slike funderinger.

Det er en oppvekstroman, joda, og noe så uoriginalt som en fortelling om en odelsgutt som heller vil bli forfatter enn å drive gården. Det er også en bok om å se, og om å lete seg frem gjennom lys og mørke, gjennom natt og søvn like mye som gjennom dag.

Selverkjennelsen er gjenkjennelig, men ikke desto mindre genuin.

For to år siden ga Tormod Haugland ut den selvbiografiske romanen «Om dyr og syn». «Om søvn og mørke» er en frittstående fortsettelse, eller snarere utvidelse, av den romanen. Historien er ikke kronologisk, heller tematisk. Syn og søvn er sentrale ingredienser, slekt, arv og løsrivelse også.

Den overskridende kunsten

Jeg-fortelleren Tormod vokser opp på gården Haugland i Nordhordland. Han skal ta over gården når den tiden kommer. Som barn tuller han seg vekk under arbeidet, i ungdomsårene blir dyrene og jorden selve hverdagen. Tormod liker arbeidet, han liker oppgavene. Han gjør det som forventes av ham når faren blir syk og ikke lenger kan lede an. Et sted skriver han at Alt eg ville ha, var eit vanleg liv, å kunne leve nærast utan å tenkje. Kvardagsleg. Ikke slik å forstå at et bondeliv er vegetering. Tormod forteller at både faren og farfaren har brukt tid på tall og skrift, forfedre har vært åpne for åndelige krefter utenfor kirken:

Folketrua og folkemusikken. Flokane og mystikken.

Haugland viser i praksis språkets makt. Han skildrer Tormods oppdagelse av at språket er et sted der ingenting er rett eller galt. Språket er et sted der alt er mulig, der feil kan rettes eller få stå, alt ettersom. Teksten kan redigeres, gjøres om. Erkjennelsen har overføringsverdi til flere av livets områder.

I utforskingen av språket utleverer forfatteren sin egen vilje til å vise seg, briljere. Han innser at han må bort fra babbel og ordgyting, han må gå tilbake.

Hvem er jeg?

Han går til det jordnære. Konkrete skildringer av gårdslivet veksler med eksistensielle tøyningsøvelser, manende metaforer og i blant ordspill, der jeg-fortelleren for eksempel slår fast at farfaren, som var så opptatt av TV, selv var en mann uten antenner. Jeg liker det best når ordleken ikke blir fullt så opplagt.

Stort sett er Haugland ikke opplagt. Titlene «Om dyr og syn» og «Om søvn og mørke» løfter frem umake ordpar og understreker at romanene i seg selv er umake. De krongler seg frem og tilbake, prøver, feiler - og lykkes.

Passer for deg som

- liker litteratur å tenke med