Anmeldt av Marit Grøtta
Den som har lest Kjersti Annesdatter Skomsvolds roman Monstermenneske (2012), vil finne mange ekko i hennes tredje utgivelse, diktsamlingen Litt trist matematikk. Det er som om det er lekket fra romanen inn i diktene, men materialet er likevel forvandlet, og det har fått et annet tyngdepunkt.
Litt trist matematikk er en bok om sorg. Om å miste noen, om tomrommet som blir igjen og forsøket på å holde fast.
Mytiske skikkelser
Der Monstermenneske var tydelig selvbiografisk, er Litt trist matematikk bygget opp som et fiktivt og mytologisk univers. I sentrum står Lilith, kvinnen som var Adams første kone, men som forlot ham fordi hun ikke ville underordne seg ham.
Boken er utformet som seks monologer der seks menn sirkler inn Lilith: Lasarus, Adam, Herodes, Gud, Abel og Jesus. De fremstår ikke som opphøyde skikkelser, men som ganske hverdagslige. De bekymrer seg for hunden som er syk eller minnes barndommen. Men først og fremst forteller de om sitt forhold til Lilith og hva Lilith sier, tenker og gjør. Og Lilith, hun bekymrer seg for tilværelsen, men hun gjør en ting fremfor noe: Hun skriver.
Ingen trenger ingen
Et sted i boken står det at «Lilith er alene på fjellhytta, for å skrive om menneskene sine». Og etterhvert blir det tydelig at Skomsvold skriver nettopp om dette: om forhold og konstellasjoner mennesker imellom. Ved å gi dem navn som Lilith, Lasarus og Jesus, forstørrer Skomsvold skikkelsene, gir dem mytiske dimensjoner og viser hva som står på spill i hverdagslige relasjoner. Hun viser hvordan man farges av menneskene som står en nær, gjennomsyres av dem, noe som skaper intimitet og avhengighet. Lilith står i spennet mellom denne avhengigheten og et behov for frihet – og særlig en frihet til å skrive. Når Lilith reiser bort et sted for å skrive, står det: «Hun skal bare være her, uten anker, alver, skal bare skrive. / Hun trenger ingen». «Ingen trenger ingen,» tilføyes det så.
Fraværet som tyngdepunkt
Selv om boken innleder på en litt springende måte, peker den hele tiden mot det som er dens tyngdepunkt: et fravær. Dette er en bok om sorg. Den Lilith sørger over, har fått navnet Jesus, han som tok på seg menneskenes lidelser, og han kommer til orde – eller vekkes til live – i bokas siste del.
Boka er på sitt sterkeste når Skomsvold går inn i sorgen, nummenheten, sinnet og hjelpeløsheten. Hun er modig når hun viser hvordan sorg i stor grad handler om en selv. Men mister ikke bare noen man har kjær, men en del av seg selv, og noen man så seg selv gjennom.
Kollektiv sorg: 22. juli
Sorgtematikken utvides når Skomsvold i en av delene viser til en kollektiv sorg: hendelsene 22. juli og 77 personer som er blitt borte. Hun skriver om dette i allegorisk form. Det er barnemorderen Herodes som fører ordet, mens Lilith må leke gjemsel i skogen, og fugler flyr opp og inn i evigheten.
De historiske referansene er diskrete, men de virker sterkt. Det er fint skrevet.
Vilje til alvor
Litt trist matematikk er en ambisiøs diktsamling med mange sterke partier, men den har også noen klare skavanker. Orkestreringen av de ulike stemmene er ikke helt vellykket, for stemmene blir ikke tydelige nok. Dessuten kan mytologiseringen av forfatteren Lilith tidvis virke en smule kokett, og boken rommer også flere poetiske mageplask.
Men det rare er at Skomsvold skriver seg gjennom disse skavankene og stiller dem i skyggen. For særpreget hennes som forfatter kommer frem her som de gjør i hennes tidligere bøker: Hun skriver med en sjelden kombinasjon av styrke og følsomhet, og hun skriver om eksistensielle tema med en tydelig vilje til alvor. Litt trist matematikk er derfor en bok som gjør inntrykk.
Skomsvold formilder ikke bare en erfaring av sorg, men hun viser oss sorgens banalitet idet hun lar mytenes verden møte hverdagen.
- Les saken og hør opplesning fra boken: