Hopp til innhold

Psykologisk thriller

ANMELDELSE: Hvordan kan myter leve i tusenvis av år? Nobelprisvinner Orhan Pamuk skriver seg gjennom Ødipus-myten i sin inviterende roman «Kvinnen med rødt hår».

Nobelprisvinner Orhan Pamuk

Orhan Pamuk har flere ganger snakket om sin frykt for et mindre demokratisk Tyrkia. Romanen «Kvinnen med rødt hår» kan også tolkes som et bilde på det moderne tyrkiske samfunnet, der myter og virkelighet blander seg i hverandre.

Foto: VADIM GHIRDA / AP

  • TITTEL: Kvinnen med rødt hår
  • FORFATTER: Orhan Pamuk
  • OVERSETTER: Ingeborg Fossestøl
  • FORLAG: Gyldendal

Hvordan virker litteraturen? Hvordan kan myter fra antikken fremdeles engasjere oss, tusenvis av år etter at de oppstod? Slike spørsmål reiser den tyrkiske forfatteren Orhan Pamuk i sin nyeste roman «Kvinnen med rødt hår».

Myten han spinner seg rundt, er Sofokles' tragedie om Ødipus, som skjebnen har dømt til å drepe sin far og gifte seg med sin mor. Og motsatt trekker han inn den persiske fortellingen om Rostab og Sohrab, der krigshelten Rostab uvitende dreper sin egen sønn.

For unggutten Cem, som slår seg opp til å bli en suksessrik forretningsmann, skal eventyrene vise seg å bli virkelighet.

Gammel tragedie i ny innpakning

Tidligere i år ga Gyldendal forlag ut Ian McEwans «Nøtteskall», der McEwan, med moderne og svært uærbødig stemme, skriver seg over William Shakespeares «Hamlet». Det ble en fiffig lek med en klassiker som krevde at leseren faktisk kjenner til tragedien for å få med seg satiren og krumspringene i den nye fortellingen.

I Pamuks roman blir opprinnelseshistoriene gjenfortalt i en slik grad at det nærmest blir overtydelig. Ingen skal være i tvil om at far-sønn-motivet er sentralt i denne boken, der også lidenskap og skjebne tematiseres.

Så blir da også jeg-fortelleren Cem manisk opptatt av Ødipus-fortellingen. Etter at faren brått forlater familien, finner 16 år gamle Cem en ny farsskikkelse i brønnmesteren Mahmut, som han er hjelpegutt for i noen varme sommeruker.

Fortellingen blir symbolladet: Det møysommelige arbeidet mot jordens indre for å finne livgivende vann, er avhengig av gjensidig tillit. Her fører Pamuk inn sviket.

Møter i tid, sted og tro

Kvinne med rødt hår, maleri, bokomslag

Orhan Pamuk knytter religion, myter, kunst og kjærlighet sammen i en thrilleraktig fortelling der fadermord og svik får stor betydning. Romanen er godt, om litt omstendelig oversatt av Ingeborg Fossestøl.

Foto: Gyldendal

Egentlig ville jeg bli forfatter, lyder den første setningen i romanen. Allerede her åpner Pamuk opp for fortellingene, litteraturen, det livet diktningen kan gi. Cem er altså jeg-fortelleren, det er han i romanens to første deler. I den tredje er det den mystiske og nærmest mytologiske kvinnen med rødt hår som eier ordene.

Gjennom hele forfatterskapet sitt har Orhan Pamuk skrevet om Istanbul som et møtepunkt mellom øst og vest, mellom tradisjon og modernitet, mellom religiøsitet og sekularitet. Også i «Kvinnen med rødt hår» får den rekordraske utvidelsen av Istanbul de siste tiårene av det forrige århundret en viktig plass.

Den lille landsbyen, der Cem og brønnmesteren gravde etter vann på tradisjonelt vis på 1980-tallet, blir slukt av storbyen. Først mer enn 30 år etter den skjebnesvangre sommeren, kommer Cem tilbake og får svar på spørsmål om svik, skyld og lidenskap han har balet med hver dag siden.

Et bilde av Tyrkia

Cem prøver å finne svar i kunstens utlegninger av mytene. Tankene han gjør seg om far-sønn-forholdet smitter over til opplevelsen av det moderne samfunnet, til en undring omkring balansen mellom stat og folk.

Det er umulig ikke å lese romanen også som en diskusjon omkring det Tyrkia som i dag rives mellom diktatur og demokrati, med president Erdogan som den sterke "far".

Slik tenker Cem om fedre:

Vi vil at fedrene våre skal være sterke og besluttsomme og fortelle oss hva vi skal og ikke skal gjøre. Hvorfor det? Er det fordi det er vanskelig å avgjøre hva vi skal og ikke skal gjøre, hva som er moralsk og rett, hva som er syndig og galt? Eller er det fordi vi alltid trenger å få høre at vi ikke er skyldige og syndige? Er behovet for en far bestandig nærværende, eller ønsker vi oss bare en far når vi er fortapt, når vår verden raser sammen, når vårt indre går i oppløsning?

Orhan Pamuk: Kvinnen med rødt hår (s 160)

Omlag 80 sider senere møtes han med synet om at en verden uten Gud, er som et liv uten en far:

Fordi våre europeiserte rikinger er så oppsatt på å være et individ, klarer de det ikke, nei, de klarer ikke engang å være seg selv. (...) De tror at de er noe, og det er derfor de europeiskorienterte, rike tyrkerne ikke tror på Gud. For dem står individualismen i sentrum. De fleste av dem tror ikke på Gud fordi de vil bevise at de ikke er som alle andre. Men det er de ikke engang i stand til å si. For tro er faktisk å være som alle andre. Troen er paradis og frelse for de fromme.

Orhan Pamuk: Kvinnen med rødt hår (s.237)

«Kvinnen med rødt hår» har lag på lag med antydninger, assosiasjoner, gjenklang fra ny og gammel sivilisasjon. Tittelen blir jo en myte i seg selv: Den rødhårede kvinnen som symbol på lidenskapen, skjebnen og undergangen har flammet gjennom kunsten fra fortellingene om Lilith til Edvard Munchs Vampyr.

Om Pamuks forrige bok, Noe fremmed i mitt sinn , kanskje i enda større grad diskuterte fremveksten av det moderne Tyrkia i spennet mellom fellesskap og individualisme, er også «Kvinnen med rødt hår» en roman som utvider bildet av det tyrkiske samfunnet og de kulturelle føringene samfunnet uomtvistelig formes av.

  • Flere anmeldelser fra NRK:
Hakk i plata av Canek Sanchez Guevara

«Hakk i plata: 33 revolusjoner» av Canek Sánchez Guevara: Selv fra av den mest hakkete og møkkete plate kan det komme uventet musikk. Che Guevaras barnebarn har skrevet en illusjonsløs fortelling om hva som ble igjen av den cubanske revolusjonsdrømmen.

Trans-Sovjet ekspress av Kjartan Fløgstad

«Trans-Sovjet ekspress» av Kjartan Fløgstad: Kjartan Fløgstads bok «Trans-Sovjet ekspress» tar leseren med på jakt etter spor av revolusjonær skapertrang i ruinene av Sovjetunionen.

Identitet av Thure Erik Lund

«Identitet» av Thure Erik Lund: Thure Erik Lund tjuvstarter bokhøsten 2017 med et skikkelig saftig eple av en tankestrømsroman.

Kulturstrøm

  • Harvard fjerner bokomslag laget av menneskehud

    Prestisjeuniversitetet Harvard sier de har fjernet menneskehud fra innbindingen av en bok de har hatt i ett av bibliotekene sine i over 90 år.

    I 2014 ble det oppdaget at en bok var bundet inn med huden til en død kvinne.

    Harvard, som regnes som det eldste universitetet i USA, har tidligere utnyttet interessen rundt bokens morbide historie. Da det ble oppdaget at det var brukt menneskehud i innbindingen ble det omtalt som «gode nyheter for både tilhengere av innbinding med menneskehud, bokfantaster og kannibaler». I et blogginnlegg samme år skrev Harvard at praksisen med å binde bøker i menneskehud tidligere hadde vært forholdsvis vanlig.

    (NTB)

  • Gåte er fornøyd, men spente

    Til NRK sier Gåte at de er fornøyde med plasseringen de har fått i sin semifinale, men at de samtidig er spente på stemningen i salen etter Israels opptreden.

    Tidligere tirsdag ble det kjent at Norge opptrer rett etter Israel i den andre semifinalen i Malmö 9. mai. EBU har fått kritikk fra flere hold for å la Israel delta.

    Jim Ødegård Pedersen, leder folkejuryen Adresse Malmö, tror det kommer til å gå bra. Men sier at Israels bidrag ikke er det enkleste å opptre etter i år. Også han er spent.