- TITTEL: Kvinnen med rødt hår
- FORFATTER: Orhan Pamuk
- OVERSETTER: Ingeborg Fossestøl
- FORLAG: Gyldendal
Hvordan virker litteraturen? Hvordan kan myter fra antikken fremdeles engasjere oss, tusenvis av år etter at de oppstod? Slike spørsmål reiser den tyrkiske forfatteren Orhan Pamuk i sin nyeste roman «Kvinnen med rødt hår».
Myten han spinner seg rundt, er Sofokles' tragedie om Ødipus, som skjebnen har dømt til å drepe sin far og gifte seg med sin mor. Og motsatt trekker han inn den persiske fortellingen om Rostab og Sohrab, der krigshelten Rostab uvitende dreper sin egen sønn.
For unggutten Cem, som slår seg opp til å bli en suksessrik forretningsmann, skal eventyrene vise seg å bli virkelighet.
Gammel tragedie i ny innpakning
Tidligere i år ga Gyldendal forlag ut Ian McEwans «Nøtteskall», der McEwan, med moderne og svært uærbødig stemme, skriver seg over William Shakespeares «Hamlet». Det ble en fiffig lek med en klassiker som krevde at leseren faktisk kjenner til tragedien for å få med seg satiren og krumspringene i den nye fortellingen.
I Pamuks roman blir opprinnelseshistoriene gjenfortalt i en slik grad at det nærmest blir overtydelig. Ingen skal være i tvil om at far-sønn-motivet er sentralt i denne boken, der også lidenskap og skjebne tematiseres.
Så blir da også jeg-fortelleren Cem manisk opptatt av Ødipus-fortellingen. Etter at faren brått forlater familien, finner 16 år gamle Cem en ny farsskikkelse i brønnmesteren Mahmut, som han er hjelpegutt for i noen varme sommeruker.
Fortellingen blir symbolladet: Det møysommelige arbeidet mot jordens indre for å finne livgivende vann, er avhengig av gjensidig tillit. Her fører Pamuk inn sviket.
Møter i tid, sted og tro
Egentlig ville jeg bli forfatter, lyder den første setningen i romanen. Allerede her åpner Pamuk opp for fortellingene, litteraturen, det livet diktningen kan gi. Cem er altså jeg-fortelleren, det er han i romanens to første deler. I den tredje er det den mystiske og nærmest mytologiske kvinnen med rødt hår som eier ordene.
Gjennom hele forfatterskapet sitt har Orhan Pamuk skrevet om Istanbul som et møtepunkt mellom øst og vest, mellom tradisjon og modernitet, mellom religiøsitet og sekularitet. Også i «Kvinnen med rødt hår» får den rekordraske utvidelsen av Istanbul de siste tiårene av det forrige århundret en viktig plass.
Den lille landsbyen, der Cem og brønnmesteren gravde etter vann på tradisjonelt vis på 1980-tallet, blir slukt av storbyen. Først mer enn 30 år etter den skjebnesvangre sommeren, kommer Cem tilbake og får svar på spørsmål om svik, skyld og lidenskap han har balet med hver dag siden.
Et bilde av Tyrkia
Cem prøver å finne svar i kunstens utlegninger av mytene. Tankene han gjør seg om far-sønn-forholdet smitter over til opplevelsen av det moderne samfunnet, til en undring omkring balansen mellom stat og folk.
Det er umulig ikke å lese romanen også som en diskusjon omkring det Tyrkia som i dag rives mellom diktatur og demokrati, med president Erdogan som den sterke "far".
Slik tenker Cem om fedre:
Omlag 80 sider senere møtes han med synet om at en verden uten Gud, er som et liv uten en far:
«Kvinnen med rødt hår» har lag på lag med antydninger, assosiasjoner, gjenklang fra ny og gammel sivilisasjon. Tittelen blir jo en myte i seg selv: Den rødhårede kvinnen som symbol på lidenskapen, skjebnen og undergangen har flammet gjennom kunsten fra fortellingene om Lilith til Edvard Munchs Vampyr.
Om Pamuks forrige bok,
, kanskje i enda større grad diskuterte fremveksten av det moderne Tyrkia i spennet mellom fellesskap og individualisme, er også «Kvinnen med rødt hår» en roman som utvider bildet av det tyrkiske samfunnet og de kulturelle føringene samfunnet uomtvistelig formes av.- Flere anmeldelser fra NRK:
«Hakk i plata: 33 revolusjoner» av Canek Sánchez Guevara:
«Trans-Sovjet ekspress» av Kjartan Fløgstad:
«Identitet» av Thure Erik Lund: