Anmeldt av Marius Wulfsberg
De siste årene har han begeistret leserne med sin serie slektsromaner. Det begynte med «Slåttekar i Himmelen», og årets bok er den femte i serien. Der går han helt tilbake til sin tippoldemor, og skildrer livet til Marta Kristine Andersdatter Nesje fra Romsdal.
Også det er blitt en gripende historie, denne gangen om en stolt og selvstendig kvinne. Skildringen av hennes liv tar oss også med gjennom Norgeshistorien fra 1800-tallets begynnelse og frem til omkring 1880. Slik hekter Hoems slektsromaner seg på hverandre i en lang krønike. Man kan spørre seg om slektskrøniken kommer til å ende med at han skriver en bredt anlagt selvbiografi.
To bøker i en
Nærmere bestemt er årets bok en fortsettelse på romanen «Jordmor på jorda» som utkom i forbindelse med Den norske jordmorforeningens 100-årsjubileum i 2008. I årets bok, som har fått den doble tittelen «Jordmor på jorda. Huset under Blåhammaren», fullfører Hoem tippoldemorens historie. Mens den første delen går frem til hun gikk til Christiania for å utdanne seg til jordmor, handler den andre delen om hennes liv fra hun vender hjem igjen til hun blir enke. I sentrum står jordmorens kamp mot skepsis og overtro, hennes stadig voksende ungeflokk og den traumatiserte ektemannen.
Kontrasten mellom den romantiske, tidvis melodramatiske beretningen i første del, og de røffe realistiske skildringene av motgang og fattigdom i andre del, er slående.
For romanen begynner med at vi møter Marta Kristine som sjuåring. Hun er en oppvakt, nysgjerrig og godt likt jente. Da hun begynner på skolen møter hun Hans, og det oppstår varme følelser mellom husmannsdattera og bondesønnen. Som i ethvert romantisk eventyr tar det tid før de får hverandre. Hun må først få en datter med en annen mann og han må kjempe i krigen mot svenskene.
Fra svulstig til nedpå
Hoems skildringer av deres forelskelse, bryllup og kjærlige samliv, er sanselige, nære og varme, noen ganger på grensen til svulstige. Her briljerer han med detaljerte, malende, melodramatiske scener spekket med lokale ord og vendinger. Men både deres samliv og forfatterens fortellermåte forandrer seg i andre del.
Møre og Romsdal var først ute med å opprette en offentlig jordmortjeneste, og gjennom hele 1800-tallet hadde fylket flest jordmødre i landet. Jordmødrene var også de første kvinnene som tok utdannelse. Med sin beretning om Marta Kristines liv som jordmor forteller Hoem derfor en viktig del av vår kulturhistorie. Innimellom gjør han henne kanskje mer moderne enn tippoldemoren var. Han skildrer henne som en forkjemper for kvinnesak og likestilling femti år før det ble en politisk kampsak.
De levende og presise skildringene av hennes erfaring og kunnskap om fødsler, barsel og kvinnekropper, er både fascinerende og lærerike. Likevel er det Marta Kristines opphold ved jordmorskolen som er vendepunktet i historien. Da hun kommer hjem fra hovedstaden er ektemannen sterkt preget av krigstraumer. Sakte, men sikkert vokser hans gjeld og familiens fattigdom. I skildringene av deres nød og kamp forandrer også fortellermåten seg. Den blir mer realistisk. Hendelsene males ikke ut i følelsesladde, melodramatiske scener, men skildres nøkternt og nedpå, innimellom litt oppramsende. For leseren tar det litt tid å omstille seg.
Likevel er det ingen tvil om at «Jordmor på jorda. Huset under Blåhammaren» er en vakker, rørende og storslått bok. Nok en gang har Hoem forvandlet slektshistorie til gripende litteratur.
Passer for deg som:
- liker slektshistorier fra 1800-tallet
- er interessert i hvordan det var å være kvinne på den tiden