NRK Meny
Normal

Helt OK fra Vidda

I sin andre spenningsbok for året velger Jo Nesbø å holde seg i 70-tallet og lar oss møte nok en leiemorder fra Oslos narkotika-miljø, men på Finnmarksvidda. Det er velskrevet og litt spennende, men historien har vi lest før – mer enn én gang.

Jo Nesbø

Nesbøs nye spenningsroman «Mere blod» er riktig godt fortalt urhistorie i populærkulturen, mener NRKs anmelder.

Foto: Hilde Bjørnskau / NRK

Den unge mannen som i åpningen av «Mere blod» en sommerdag går av bussen et sted i Finnmark, er åpenbart på tur. Han passer ikke inn her. Halvlangt hår, lurvete byklær, snakker oslomål. Den første personen han møter, Mattis, er samtidig ur-parodien på en «aldeles ekte same». Klesdrakt, talemåter, oppførsel, språk og beinstilling inkludert.

Flukt

Mere blod av Jo Nesbø

God tekst, drivende fortelling og godt beskrevet miljø i Nesbøs nye krim. (Aschehoug, 2015)

Mannen fra bussen er på flukt fra «Fiskeren», Oslos narkohai nummer én. Han har tatt stegene opp karrierestigen fra småskala hasjlanger til å ta på seg jobben med å skyte en langer som har begått kardinalfeilen; forsøke å lure «Fiskeren» for mange penger.

Motet svikter imidlertid vår helt. Den avslørte langeren og hans eksekutør deler pengene og stikker hver sin vei. Det blir selvsagt oppdaget og vår mann har forfølgerne etter seg. De er ikke nådig innstilt. Gode til å lete er de også. Selv ikke ei jaktgamme langt ute på vidda er for et trygt sted å regne.

Kortfattet igjen

Denne nye boka fra Jo Nesbø har med andre ord en hel del til felles med den som kom på seinvinteren, «Blod på snø». Forholdsvis kortfattet er denne også, selv om den mer ligner en tradisjonell krimroman. Tida er den samme, men oslogatene har altså veket for Finnmarksvidda, jaktrifler, reinsdyr (ett) og mygg. Kjærligheten er etterhvert sterkt tilstede. (Ung kriminell møter læstadiansk, ung enke – med sønn).

Tydelige karakterer

Nesbøs nye tekst er riktig godt fortalt. Det bredsporede og svært muntlige bokmålet kler fortellingen og fortellerstemmen godt. Framdrift i språk og fortelling er upåklagelig. Observasjoner, bilder, humor, personkarakteristikker er stort sett velplasserte.

Den eneste karakteren jeg sliter blytungt med, er Mattis fra åpningen. Riktignok tildeles han en rekke sjatteringer og nyanser etterhvert, men helt på greip henger han aldri.

Velprøvd historie

Samtidig er det umulig å ikke legge merke til en slags lagdeling av denne teksten. Oppe i dagen ligger det jeg nettopp har beskrevet; god tekst, drivende fortelling og godt beskrevet miljø.

Under ligger en grunnhistorie som ikke bare er skrevet en rekke ganger før, den er banal så det holder og hadde lett funnet plass i en klassisk western-pocket eller i en fordums «Damenes roman»: Forholdsvis ung mann med fortid møter ung kvinne/enke fra et miljø som aldri vil akseptere ham. Søt musikk, kløkt og mot oppstår ... I dét aspektet av boka, er det eneste spenningsmomentet om de to skal få hverandre eller om det går til helvete med det hele.

Gjenfortelling

La meg understreke at det, særlig i populærkulturen, finnes en rekke slike urhistorier som fortelles, filmatiseres og skrives om igjen, gang på gang. Ofte med godt resultat. Slikt resirkulering er altså ikke kritikkverdig i seg selv, men å få gjenfortellingen til å sitte, er ingen lett oppgave. Nesbø har lykkes sånn passe i «Mere blod».

Konklusjon? En forutsigelig, men godt fortalt og ganske spennende historie, egnet for noen timers avslappet lesing når ikke noe viktigere presser seg på.