NRK Meny
Normal

Demonstrasjon av litterært mesterskap

Cormac Mc Carthys tiende roman er en maktdemonstrasjon fra en av USAs fremste forfattere. Mannen hadde passert 70 da han ga ut boken som bragte ham Pulitzerprisen for skjønnlitteratur i 2007. Flere kritikere roper på Nobelprisen.

Cormac McCarthy

Cormac McCarthy ble for alvor kjent for et stort norsk publikum med filmen 'Ikke et land for gamle menn'.

Foto: Scanpix/AP

Hvorfor rammer Cormac McCathys bok meg så sterkt? Det finnes jo en hel tradisjon av apokalypse-bøker, fortellinger om mennesker som må klare seg etter en verdensomspennende naturkatastofe, enten den nå er menneskeskapt eller ei. Og det finnes like mange fortellinger om forholdet mellom far og sønn. (en genre der Per Petterson er en av de sterke norske representantene).

Naken

Cormac McCarthy "Veien"

Cormac McCarthy: 'Veien'. Oversatt av Knut Ofstad. Gyldendal 2008

Foto: Gyldendal

Når McCarthys bok treffer så hardt, så er det på grunn av forfatterens litterære klo. Han har skrelt av all unødvendig staffasje, språket er knapt, konkret, like ribbet som naturen selv, i dette karrige postapokalyptiske landskapet. Selv ikke samtalene mellom far og sønn er gjengitt med noen som helst form for tegnsetting, setningene kommer på linje etter hverandre uten å være uthevet fra den øvrige teksten.

De er på vei mot sør, de to. Alt de eier og har, frakter de med seg i en gammel handlevogn som de triller langs en øde asfaltvei. Om natten sover de under en presenning, i ly av klippefremspring eller åssider. Natten er mørk og stor, den kan skjule ukjente som har ondt i sinne.

Kampen for tilværelsen

For vi er i en verden der det er alles kamp mot alle. Kampen for å overleve - når verken husdyr finnes, butikker, korn eller trær, og knapt nok vann - blir ekstrem. Også en menneskekropp, i alle fall en ung en, kan bli betraktet som livsviktig botemiddel mot sultedøden.

Vi befinner oss i en tid der tiden har opphørt å eksistere, i en verden der medmenneskelighet er å utsette seg selv for fare. McCarthy nevner hverdagslige ord som kråke eller ku, betegnelser som snart vil miste sin betydning og forsvinne, siden ingen lenger kan huske verken kråke eller ku. Han skildrer farens desperasjon og sinne, rettet mot en Gud som umulig kan la sine skapninger gjennomleve dette, og han beskriver farens anstrengelser for å holde liv i seg selv og gutten.

Bibelspråk

For faren er gutten det eneste glimtet av håp. Han er det nærmeste man kan komme renhet; "Er ikke han Guds ord, har Gud aldri talt" (s. 8). Gutten stiller de store spørsmålene; om døden, om fremtiden, og om de andre menneskene som driver langs veiene. Faren blir i beit for svar. Samtidig tviholder han på at det er de som "bærer lyset". Troen på en Gud, på det gode i menneskene, overlever tross sinne, redsel, fortvilelse.

Cormac McCarthys språk er så direkte, så hjerteskjærende borende inn i kjernen av menneskelig eksistens, at man skulle tro det var umulig å oversette det. Det blir litt som med Hamsun, hvordan er det mulig å gjengi hans tone på et annet språk? Når det først skal oversettes, har Knut Ofstad gjort det forbilledlig. Dialogene er utsøkte, den øvrige teksten akkuat så gammelmodig bibelsk at den vekker de rette assosiasjoner.

Cormac McCarthy er lett gjenkjennelig i denne romanen, selv om han har dratt konflikten mellom ondt og godt, mellom liv og død ennå lenger enn tidligere. "Veien" er et monumentalt verk, til tross for sitt spede volum. Boken er rett og slett en demonstrasjon av litterært mesterskap.