Konsekvent satire i western-format

Morten Øens nye roman «Tellemarck» er en pre-apokalyptisk røverhistorie med betydelig hastighet. Den er også gjennomført satirisk, til dels morsom, til dels ubehagelig.

Morten Øen

Morten Øen er i likhet med hovedpersonen i sin nye roman, fra Nissedal i Telemark.

Foto: Oktober forlag

Vi har en mann ved navn Øen i Nissedal – det vil si; indre Telemark. Navnet deler han forøvrig med Morten Øen, forfatteren bak denne boka, «Tellemarck». Også virkelighetens Øen er bosatt i Nissedal. I og for seg ikke overraskende i våre dager, at forfatter og protagonist deler navn og bosted, men jeg tror vi kan se bort fra at dette er for svært selvbiografisk å regne. Den arkaiske skrivemåten «Tellemarck» er forøvrig hentet fra et kart fra 1600-tallet. Der er indre Telemark registrert som en hvit flekk; de nederlandske geografene våget seg ikke dit for å undersøke nærmere.

Øen in duplo

Øen (han i boka) er sånn omtrent middelaldrende. Forfatter, han også, med noen bøker bak seg, men nå går han i hundene. Vi er nærmest vitne til en styrt avvikling fra Øens side, samtidig som han bruker tid og energi til å snakke både seg selv som forfatterskapet ned. Vi forstår det også slik at den akselererende nedturen har med ekssamboer Heidi å gjøre. Hun har dratt. Vekk fra Nissedal, vekk fra det galleriet hun eier, og altså; vekk fra Øen. Øen løser dette med jevn rus (på hjemmelaget øl og sprit), internettporno og et ambivalent samboerskap med den skadde bikkja Blondi.

Fotografen Frank

Det kommer en mann til, en Morten Øens leserkrets kjenner fra før: fotografen Frank, mannen som ble avansert pornostjerne i forrige roman, «Likevel lysner det», da han i Berlin med ett befant seg foran og ikke bak kamera. (Han er også med i den romanen som heter «Ingenting, ingen, ingensteds, aldri»). Det var i Berlin, hans kjære Trine skaffet ham et knivarr på venstre håndbak. Nå, i det han dukker opp i Nissedal, rett oppunder jul i 2014 (eller er det 15?), har han også lagt seg til med en mansjett som holder høyre peke- og ringfinger sammen. Og så har han en hvit stripe i det svarte håret, ved tinningen. Etter en skuddskade.

Morgan K

Morgan Kane

Morgan Kanes ånd svever over Nissedal, hvor væpnede menn på snøscootere herjer.

Det er med andre ord også slik, i denne boka, at Morgan Kanes ånd svever over de islagte, nedsnødde vannene i Nissedal. For ikke å snakke om Kanes skaper og far, bankmannen Kjell Hallbing. To faktum som åpner for at denne historien, i grenselandet mellom satiren, westernromanen og science fiction-fortellingen, har et betydelig innslag av action og høyt oppdrevet handling. Og tillater seg et maskulinistisk tanke- og handlingssett som best oppbevares blant nettopp permer.

Sjangerblanding

Dette sjangeroppkoket bruker Morten Øen som base for en fortelling som har flere formål og retninger. Tydeligst er den røverhistorien som løper gjennom hele boka.

Den er fortalt med dunkel humor, satire, og betydelig effektivitet, idet naturen opptrer like truende som gamle nissedalklaner, farende omkring på store snøscootere, bevæpnet til tennene og skremmer så vel Øen som Frank, kvinner og barn – og gjør det som må gjøres.

Vi får aldri helt klart for oss hva eller hvem som egentlig truer, men truende er det. Strømmen går, veiene brøytes ikke, det saboteres, folk kommer seg vekk. Det dannes motstandsbevegelser, det opprettes flyttbare leire, det leves på kanten og leserens assosiasjoner sendes til amerikanske survivalist-miljøer og alt tilhørende grums. At det hele løser seg opp i lite og ingenting sammen med snøsmeltinga, plager ikke meg.

Tellemarck
Foto: Exil Design

Western og nihilisme

Morten Øens bok har altså et antall elementer som i og for seg er gjenkjennelige fra andre litterære sjangre. Like fullt oppleves denne fortellingen om Øen og Franks tour de force gjennom et pre-apokalyptisk telemarkslandskap som grunnleggende original.

Jeg har strengt tatt bare lest én roman som kan minne om Øens grep i «Tellemarck»; Jonathan Lethems «Girl In Landscape». Det er en mer tydelig sci-fi, men bygd på westernromanens logikk og tradisjon. Denne assosiasjonen stanser imidlertid lenge før handlingen tar av hos Morten Øen.

Det hadde neppe vært ei bok av Morten Øen, dette, hvis den utelukkende var en røverhistorie. Her er vesentlig mer. Og da særlig satiren, som også i denne boka er konsekvent og et kjerneelement i fortellingen. Morten Øen er forfatter som kan skrive satire uten å ty til ironi, hvilket er en stor lettelse.

Forfatteren liker tydeligvis å leke med sin leser – også dét en god ting: Det er ikke lett å vite hvor man har hverken forfatter eller protagonist Øen når de mest politisk ukorrekte harangene strømmer fra Øens munn – enten han snakker om Quisling, den selvgode kunsten, herser med sosialdemokratisk kulturpolitikk, eller preker nihilisme som her, tidlig i boka:

(...) Det er ingen å være sint på eller forarget over, ikke engang meg selv, fordi ingen står moralsk ansvarlig for sine handlinger. Ei heller gjør noen seg egentlig fortjent til ros, (...). Ingenting har egentlig mening. Mål og mening er religiøse konsepter, de også. Vissheten om at tilværelsen er knirkete og feilbarlig og unndratt all konseptualitet, gjør at jeg faller til ro.

Utdrag fra «Tellemarck»

Tvetydighet og kunstkritikk

Denne tvetydigheten omkring hva som egentlig er meninger og hva som er provokasjoner, er blant bokas sterkeste sider, etter min mening.

Det er da også slik at forfatterens valg av sjanger og setting gjør det mulig å la det mulige og umulige bli sagt (skrevet), noe som ikke minst gjelder Øens (protagonisten) forsvar for Vidkun Quisling, mens han og Frank bruker Quisling-familiens hytte som skjulested. (Quisling mente det egentlig godt, dessuten var han intelligent). Dette grepet gjør at det står en hel del riktig ubehagelige, rent av frastøtende ting å lese i «Tellemarck». Før man løper til sensurens og forargelsens pumper, er det nok klokt å minne seg selv om skillet mellom roman og virkelighet, forfatter og protagonist.

Leken med et selvhøytidelig kunstmiljø er forøvrig et gjennomgangstema i alle de tre bøkene der fotografen Frank er med – og det er neppe tilfeldig at Øen selv er fotograf med flere utstillinger bak seg. I blant er disse sparkene riktig morsomme og treffende.

Sæterbakkensk?

Det finnes en referanse til Stig Sæterbakken tidlig i boka (Stig S). Det slår meg at noe av denne fandenivoldske leken med, og jakten på, det ukorrekte og det frastøtende kan minne om nettopp Sæterbakken. Det kan være irriterende og provoserende, men når det er så godt skrevet som her, og når satiren er så gjennomført som her, tolereres det.