NRK Meny
Normal

Et formidabelt bokprosjekt

Den argentinske forfatteren og journalisten Martín Caparrós har portrettert menneskets gamle fiende: Sulten.

Martin Caparros

Caparrós´ prosjekt er formidabelt: Han vil kartlegge sulten. I «Sult» framstår han som en sint, engasjert, men også frustrert forfatter.

«Den konstante sulten er menneskets opprinnelige tilstand». «Det nye: at noen spiste og andre ikke». To setninger fra samme kapittel kan illustrere innfallsvinkelen i Martín Caparrós´ portrett av menneskenes gamle fiende, sulten og matmangelen.

Sult

«Sult» av Martín Caparrós

Den argentinske forfatteren og journalisten Martín Caparrós stiller en lang rekke spørsmål i boka «Sult». De fleste er gode og av det retorisk-påtrengende slaget. Som dette om hans opprinnelige hjemland Argentina: «Hvorfor er det sånn at et land som produserer nok mat til å fø 300 millioner mennesker, ikke klarer å mette sine 40 millioner innbyggere?».

Og mer generelt og som gjenganger gjennom teksten: «Hvordan i helvete klarer vi å leve med vissheten om at dette skjer?».

Omfang, årsaker

Caparrós´ prosjekt er formidabelt. Ikke bare vil han male det endelige, grimme portrettet av menneskenes gamle fiende sulten og dens historie, han vil også kartlegge sulten, måle dens omfang, avsløre dens årsaker og vise sine lesere hvorfor problemet ikke er løst. Det siste til tross for at løsningene kunne være enkle. Ifølge Martín Caparrós, og det er fristende, etter de 650 sidene, å tro ham.

Fatalisme, lite håp

Reisen er Caparrós´ viktigste metode. Han tar leseren med til Niger, til India, Bangladesh, USA, til Argentina og Sør-Sudan. Han snakker med mennesker. Om livene deres, jakten på maten, arbeidet, om deres barns sykdom og død, om årsaker og tro. Får fram dyster fatalisme og fravær av håp. Disse fortellingene pakkes inn i, bygges opp under, av samfunns- og klasseforhold, historie, økonomi. Han gjentar og varierer med stadig nye eksempler og en alltid økende mengde deprimerende, nesten utmattende fakta og refleksjoner.

Sterkt i språk og form

At forfatteren behersker sin form og sitt språk til perfeksjon, er én viktig årsak til at denne boka virker så insisterende i henvendelsen til leseren. Teksten lever i grenselandene mellom det skjønnlitterære, det faktabaserte og pamflettens glød.

Samtidig kommer en av bokas svakere sider til syne nettopp i det siste aspektet: Caparrós er så engasjert og sitter inne med så mange svar, mener han, at han tidvis ikke styrer klar av sarkasmer og irritasjon over at verden (leseren inkludert) ikke har sett det samme lyset som han selv.

Ingen penger – ingen mat

Dette trekket er mindre kledelig der det dukker opp. Interessant nok er det også en viktig bestanddel i et kort kapittel mot slutten av boka – et som langt på vei summerer opp Caparrós´ konklusjoner. Kapitlet heter «Om Sulten, 6 En metafor». Her refererer han til en tretti år gammel bok av den indiske økonomen Amartya Sen, «Poverty and Famine: An Essay on Entitlement and Deprivation».

Caparrós siterer blant annet denne bokas første setning, som lyder slik: «Sult er en følge av at visse mennesker ikke har nok mat. Det er ikke en følge at det ikke er nok mat». Det første er nokså innlysende. Det andre får – eller burde få – viktige konsekvenser for hvordan arbeidet med å bekjempe sult i verden skal føres.

Det selvinnlysende

Økt produksjon løser ikke problemene, mener både Caparrós og Sen. Distribusjon og eiendomsforhold, rett til mat, dét er nøkkelen. Ikke økt produksjon. Forestillingen om knapphet på mat fører galt av sted.

Caparrós irritasjon skyldes at han mener dette er selvinnlysende og svært enkelt: «Den som ikke har penger, han sulter, altså. Hvor selvfølgelig kan det bli?», skriver han.

Opprør som løsning

Martín Caparrós fremstår i «Sult» som en sint, engasjert, men også frustrert forfatter. Hans løsning i siste instans er opprøret: «I møte med en så heslig verden er opprør det eneste mulige etiske svaret – opprør i en hvilken som helst form». En konklusjon som like mye som sultens stadige overlevelse kan gi et menneske av vår tid frysninger på ryggen. Den viser også hvordan denne boka, sin kunnskap og sitt engasjement til tross, står i fare for å tippe over og bli mindre nyttig enn den bør være.

La meg føye til at Christian Rugstads oversettelse er akkurat så krystallklar som vi er vant til fra det holdet.

Anmeldelser