Landssviker eller hjemmefrontens mann?

Når designprisen Årets vakreste bøker skal deles ut neste år, bør denne boken være å finne blant de nominerte. «Stupet. Leif Grungs krig» ser ut som et litterært motstykke til et påkostet byggverk signert arkitektkontoret Snøhætta. Eventuelt som et funksjonalistisk forretningsbygg av Leif Grung selv.

Bulkete cowboyhatt

Bokens designer Laila Mjøs har helt klart latt seg inspirere av mannen med den bulkete cowboyhatten, som i sin storhetstid var leder for arkitektforeningen i Bergen og favorittarkitekten til skipsreder Hilmar Reksten.

Flere av disse bygningene, som Blaauw-gården, befinner seg på Nordnes i Bergen. En av mange nyttige perspektivforskyvninger denne boken fører med seg, er at forfatter Nicholas Møllerhaug dreier blikket vårt bort fra trehusene og tyskerbryggen og over til mellomkrigstidens forretningsbygg, finansiert av skipsreder- og kjøpmansstanden i byen, og tegnet av Leif Grung.

Dette er bygg som vi som er oppvokst i byen alltid har sett, men kanskje ikke har gitt den oppmerksomheten de fortjener. Med Møllerhaugs bok har vi fått utdelt det rette forstørrelsesglasset. Disse bygningene er vakre!

Mektige fiender

Velstanden i Bergens fargerike og velstående overklasse måtte få et passende arkitektonisk uttrykk. Grung var mannen som hadde personligheten og evnene til å skaffe seg de mest lukrative oppdragene. I samme slengen skaffet han seg også mektige fiender.

Skal vi tro denne boken hadde flere av arkitektkollegene stor interesse, også økonomisk, av at Grung ble stemplet som landssviker etter krigen. Når den tyske okkupasjonsmakten rykket inn i byen med sine byggeplaner, tok Grung oppdrag for dem.

Utgangspunktet for at Grung ble politianmeldt da krigen var slutt i 1945, er i hovedsak et oppdrag han tok for den tyske krigsmarinen i 1941. Han skulle tegne 19 rekreasjonsboliger for hjemvendte, tyske marinesoldater, samt et anlegg for brannslokking. Til sammen skulle han få 50 000 kroner i datidens pengeverdi for jobben.

Skrev forsvarsskrift

Var han utsatt for ondsinnet ryktespredning fra misunnelige arkitektkolleger som ønsket seg oppdragene hans?

Eller var han egentlig hjemmefrontens mann da han tok oppdraget? Saboterte han oppdraget sitt systematisk etter at han fikk det og drev han samtidig og hjalp motstandsfolk som skulle seile over til England fra sin hytte på Radøy?

Det hevdet Grung selv i det forsvarsskriftet han skrev, før han kastet seg utfor et stup i nærheten av villaen på Tveiterås i oktober 1945.

True crime

Forfatter Nicholas Møllerhaug tar oss med på en spennende reise i Leif Grungs fotspor. Han stiller mange interessante spørsmål, men svarene har han på forhånd. Det er aldri tvil om at forfatteren er hundre prosent på Grungs side.

Boken er skrevet som en true crime-fortelling, der vi følger «detektiven» Møllerhaug ned i ulike arkiver, hvor han finner stadig nye dokumenter som gir stadig nye svar. Intervjuene han gjør med noen av Grungs støttespillere er gjengitt ordrett. Tegninger, kontrakter, fotografier fra Grungs familiealbum og avisklipp fra Norges Handels og Sjøfartstidende, som kan fortelle at «Forsikringsselskapet Æolus bygger Bergens største leiegård» gir boken et scrapbook-aktig preg.

Kilder og research, som vanligvis er å finne i fotnoter og som vedlegg bak i boken, er her integrert i den løpende teksten. Det har sine klare fordeler – det er spennende å være med forfatteren på jakten. Ulempen med metoden er at det blir veldig mye fokus på forfatteren og hans jakten på materialet.

Møllerhaug blir paradoksalt nok en like stor helt i fortellingen som Grung! Ville en mer tradisjonell tredjepersonsfortelling ført oss enda tettere på bokens objekt?

Varg Veum i etterforskningsmodus

Som en Varg Veum i etterforskningsmodus følger vi Møllerhaug på busser og ferger når han oppsøker gjenlevende tidsvitner i Bergen og Grungs landssted på Marøy i Hordaland.

Arkitektene Ole Landmark, Fredrik Konow-Lund fremstår som smålige, misunnelige ryktespredere. Arkitekten Anders Nortvedt og politimannen Holger Grundtvig er de virkelige slemme skurkene i boken, og Møllerhaug gjør på en overbevisende måte greie for at de begge hadde personlig interesse av å få Grung dømt for landssvik.

Samtidig er jeg spent på hvilke reaksjoner som vil komme når etterkommerne av Grungs arkitektkolleger har lest boken. Vil vi da få alternative virkelighetsbeskrivelser?

Skattkiste med løse tråder

Det som forblir uklart til siste slutt, er i hvor stor grad Grung også jobbet for hjemmefronten. De to som skulle være Grungs vitner døde i konsentrasjonsleirene. Fantes det virkelig ikke flere som visste om Grungs eventuelle motstandsvirksomhet?

Å ta sitt liv fremstår uansett som en drastisk beslutning som ikke står i forhold til oppdragene han hadde for tyskerne. Heller ikke å bli baksnakket av kolleger fører vanligvis en mann utover avgrunnens rand.

«Stupet. Leif Grungs krig» kan naturlig nok ikke bringe fasitsvar på hvorfor et menneske velger å ta livet sitt. Det boken tydelig dokumenterer er at Grung var et inspirerende menneske og en stor arkitekt – og at Bergen ikke ville sett helt ut som byen gjør uten ham.