NRK Meny
Normal

Uferdig Harper Lee

Forfatter Harper Lees andre bok ble lansert 55 år etter «To kill a mocking bird» («Drep ikke en sangfugl»). Boka er en medrivende, men uferdig politisk roman om smertene ved samfunnsendring, skriver NRKs anmelder.

Harper Lee

89 år gamle Harper Lee kommer omsider med sin andre bok. Men fra et litterært ståsted hadde det ikke vært noen tragedie om denne boka forble upublisert, mener NRKs anmelder.

Foto: Penny Weaver / Ap

Sett ut en vaktpost

NRKs anmelder mener Harper Lees andre bok, «Go Set A Watchman», virker uferdig. (Anmeldelsen er basert på den engelske originalutgaven. Den norske versjonen kommer senere i sommer.)

Harper Lees «Drep ikke en sangfugl» («To kill a mocking bird») var i 55 år den eneste boka fra hennes hånd. Den har til gjengjeld solgt i millionopplag og har aldri vært ute av trykk siden lanseringen i 1960.

Svært få regnet med å få mer fra den nå 89 år gamle damen. Helt til det ble kjent at «Go Set a Watchman» («Sett ut en vaktpost» på norsk) var på trappene – under stort hemmelighetskremmeri.

Nå er den altså her. Norsk utgave kommer senere i sommer, oversatt av Ragnhild Eikli.

Ikke oppfølger

Ved første øyekast framstår «Go Set A Watchman» som en direkte oppfølger til «Drep ikke en sangfugl». Det er imidlertid mer komplisert enn som så, og det er nødvendig med noen ord om utgivelseshistorien.

Harper Lee skrev «Go Set a Watchman» midt på femtitallet og sendte den til forlaget i 1957. Redaktør Tay Hohoff så potensialet i boka, men hun ba Lee skrive historien om til et barnlig perspektiv. Slik oppsto «Drep ikke en sangfugl», utgitt i 1960. Handlingen begynner ca. 1933, med Jean Louise Finch, i barndommen kalt Scout, som hovedperson og fortellerstemme.

I «Go Set a Watchman» er Jean Louise stadig bokas hovedkarakter, men her fortelles det i tredje person.

Fortellingen starter ca. 1955 i det 26 år gamle Jean Louise er på vei til den fiktive hjembyen Maycomb i det sørlige Alabama. Hun skal besøke faren, Atticus, advokathelten fra «Drep ikke en sangfugl».

Store endringer

Men Maycomb og Alabama forandrer seg raskere enn Jean Louise kan oppfatte. «Atomalderen» drar med seg husholdningsapparater og fjernsyn, men selve samfunnsstrukturen, måten å leve på endrer seg også. Det gjelder ikke minst den svarte befolkningens plass.

Verre er det for Jean Louise å oppdage at også faren har forandret seg. Han er tilsynelatende ikke den rakryggede gentleman og tolerante far hun kjente og stolte på.

Hun blir vitne til et slags borgerrådsmøte – med faren og kjæresten som deltagere – som diskuterer hvordan fortsatt rasesegregering kan sikres. Taleren er en rasist av det mest primitive og avskyelige slaget.

I Jean Louise utløses en svær krise. Hun vil bryte med faren, bakgrunnen sin, alt.

Denne krisen skriver Harper Lee fram på en sterk måte – sammenhengen med det frittalende barnet Scout er tydelig, og leseren oppfatter tydelig Jean Louises enorme kvaler.

Forkastet?

Mange har spekulert i årsakene til at denne boka gis ut nå, etter at den, i alle fall tilsynelatende, ble vraket i utgangspunktet.

Fra et litterært ståsted hadde det ikke vært noen tragedie om denne boka forble upublisert.

Ikke slik å forstå at den er dårlig, men den når ikke den kvaliteten vi assosierer med «Drep ikke en sangfugl». Plottet er utflytende, fortellingen virker litt ufokusert og ønsket om å si noe viktig om sin egen sørstatssamtid har gitt boka et overdrevet preg av «politisk roman». Noe som dessverre fører til en del politiske prekener som ikke helt lar seg kamuflere i ellers gode dialoger.

Språklig er også denne boka god, ofte på høyde med «Drep ikke en sangfugl». Harper Lees bilder og observasjonsevne er også her imponerende.

Historisk interessant

Sett i historisk lys, er utgivelsen imidlertid interessant.

Plasseringen midt på femtitallet gir teksten mulighet til å utforske en rekke problemer som brant i samtida – først og fremst raseproblematikken og en gryende borgerrettsbevegelse.

Sentralt står referansen til en høyesterettsdom fra 1954 som avgjorde at segregerte skoler var i strid med grunnloven. Den ble av mange hvite sørstatsborgere oppfattet som et overgrep og en innblanding i sørstatenes levemåte. Slik var det også i virkelighetens Alabama – borgerrettsorganisasjon NAACP ble lenge effektivt hindret i sitt arbeid.

Betydningsfull tittel

Begge de to romanene fra Harper Lee har sterkt meningsbærende titler med rot i teksten.

I den boka som foreligger på engelsk nå, henspiller «Sett ut en vaktpost» på et bibelsted fra Det gamle testamentet (Jesaja 21. kapittel 6. vers). Mot slutten av boka får vi vite at vaktposten her er enkeltmenneskets samvittighet og ansvar for egne holdninger og handlinger – ikke samfunnets, men individets samvittighet.

Samvittighet

Det er da også på samvittighetens og tvisynets arena at krisen mellom far Atticus og Jean Louise utspilles og til slutt finner sin løsning.

Faren beholder roen og forsøker tålmodig å få datteren til å se hvilke problemer han mener sørstatssamfunnet står overfor. Det ender da også med at den unge kvinnen justerer sin kurs. Hun skifter ikke mening, men åpner for at andre syn kan ha gyldighet.

Interessant, selvsagt, men teksten kommer ikke unna en viss overtydelighet.

Leseren skjønner lenge hvor det bærer og det er i disse partiene at politiske og samfunnsmessige postulater kommer tettest.

Konklusjonen må bli at «Go Set a Watchman» er en lesverdig og interessant roman. Til dels er den også gripende i møtet med Jean Louise og hennes krise. Sammenlignet med sin nære slektning «Drep ikke en sangfugl» når den allikevel ikke opp.