NRK Meny
Normal

Særegen og morsom tysk krim

Den tyske romandebutanten Sascha Arangos «Sannheten og andre løgner» er en krimbok utenfor allfarvei – dystert morsom, spennende og litt skremmende.

Sascha Arango

Sascha Arangos krim gir assosiasjoner til Patricia Highsmiths bok «Den talentfulle Mr. Ripley» fra 1955.

Det har kommet en masse bøker de siste årene om følelseskalde, kyniske psykopater. Ganske særlig har vi møtt dem i ulike seriemorder-thrillere, oftest amerikanske - uhyggelige og skremmende nok, selv om akkurat den sjangeren har fått en viss gjenbruks-aura etter hvert.

Fra tv-serien «Tatort» til litteratur

Det var da heller ikke innlysende at ei bok fra en tysk forfatter av tv-serie-manus om nettopp en tysk versjon av den moderne psykopaten, skulle bli vellykket. (Den serien forfatter Sascha Arango har skrevet for, er ingen ringere enn «Tatort», den lengstlevende serien i tysk fjernsynshistorie, første gang kringkastet i 1970. Et velprøvet konsept, med andre ord).

En ytterst talentfull, løgner

Sascha arrango, Sannheten og andre løgner

Spennende og utfordrende på det psykologiske planet, bilderik og velskrevet.

For ordens skyld; undertegnede er en hund etter serier, men til sitt bruk – i tv-formatet. Og; til leserens glede er det forbausende få spor av serienes rutinemessige dramaturgiske grep i denne boka, med den vittige og treffende tittelen «Sannheten og andre løgner».

Hvis denne boka gir assosiasjoner til noe annet, så må det for min del bli Patricia Highsmiths bok «Den talentfulle Mr. Ripley» fra 1955 (filmatisert i 1999). Hovedpersonen Henry Hayden er nemlig ikke bare en usedvanlig utkrøpen jævel; han er en ytterst talentfull løgner.

Forfatter uten tekst

Henry er fetert forfatter, svært berømt og grunnrik, etter en rekke bestselgere i den litterært interessante thrillersvingen. Tysklands viktigste kritikere er helt på knærne etter forhåndseksemplarer når noe nytt er i vente. Men – og jeg røper ingen hemmelighet her – han skriver ikke bøkene selv. Henry kan ikke skrive, har aldri kunnet.

Det han har gjort er å oppdage forfatteren Martha, etterhvert hans kone, en kvinne som vil og må skrive, men er helt uinteressert i å bli publisert, tjene penger og bli berømt. De møtes nokså tilfeldig og går til sengs. Morgenen etter finner Henry en papirbunke som viser seg å være et manus - noe helt utenom det vanlige. Såpass forstår han.

I all mulig korthet; de blir enige om et arrangement, som, foruten et ganske vellykket ekteskap, består i at Martha skriver og Henry tar seg av alt det andre, berømmelse, penger, bokmesser, intervjuer. Slik kommer et slitent forlag inn i bildet og ikke minst en ung, kvinnelig redaktør – Betty. Hun blir gravid med Henry og det var ikke så bra for henne. Henry er ikke bra for Martha heller, i det lange løp.

Bilderik og velskrevet

La meg understreke at «Sannheten og andre løgner» er både spennende og utfordrende på det psykologiske planet, bilderik og velskrevet. Henry er en kald fisk, fullstendig renset for skrupler. Samtidig er han sentimental på sitt sære, egennyttige vis. Han lar seg røre til tårer av andre menneskers gode gjerninger og gledes ved skjønnhet. Men han blir ikke mindre morder av det.

Særegen fortellerstemme

En viktig grunn til å like denne boka, er Arangos særegne fortellerstemme, en sarkastisk-vittig kommentatorrøst som løper parallelt med fortellingen, kommer og går, og lar leseren utbryte sine «Hah!» i de snedigste sammenhenger.

Eksempel: «Spesielt partnermorderne blant oss bør være klar over at den personlige fordelen som utløses ved partnerens forsvinning – enten det dreier seg om en livsforsikring eller et forståelig ønske om frihet – vil påkalle en enda grundigere etterforskning». Så er man advart.

Eller denne: «Det må ha bredt seg et rykte blant hunder om at menneskene aldri slutter å kaste pinner og baller så lenge de får dem tilbake».

Parallell humor

Jeg tror at denne parallelle humoren, er det som redder denne boka fra å ligne andre og fra en mulig pompøsitet. Den er skarpt tenkt og godt skrevet, rett og slett. Erik Krogstads norske tekst er også aldeles upåklagelig. Om det kommer fler bøker fra Sascha Arango, blir artig å se. «Tatort» overlever nok uansett.