NRK Meny
Normal

Endetidsvisjoner fra Grotten

I sin nyeste diktsamling «Poesiar» går Jon Fosse i dialog med selveste Wergeland, og dermed løftes romantiske naturskildringer og kosmiske visjoner inn i samtidspoesien. Det er fascinerende dikt Fosse byr oss, men han kunne godt ha utfordret Wergeland i større grad.

Jon Fosse

Det er riktignok ikke snakk om noen poetisk battle i «Poesiar», mer om en respektfull tributt der Fosse dikter videre i Wergelands fotspor.

Foto: Hommedal, Marit / Scanpix

Noen år i Grotten – statens æresbolig for kunstnere – har åpenbart gjort sin virkning på Jon Fosse. Hans nyeste diktsamling har tittelen «Poesiar». Etter Henrik Wergeland, og er inspirert av dikteren som bodde i Grotten før ham.

Dermed går Fosse i dialog med en av våre største diktere, den romantiske poeten som skrev dikt om skjønnheten, kjærligheten og forgjengeligheten, og som anla kosmiske perspektiver i sitt poetiske hovedverk, maratondiktet «Skabelsen, Mennesket og Messias» på hele 712 sider.

Et palimpsest

Det er riktignok ikke snakk om noen poetisk battle, men om en respektfull tributt der Fosse dikter videre i Wergelands fotspor. Fosse forklarer selv metoden i en merknad til slutt i samlingen: Han begynte med å skrive i margen hos Wergeland og utviklet etter hvert dette til egne dikt, der biter fra Wergeland er med og det er vanskelig å se hvor den ene slutter og den andre begynner. En palimpsest kaller Fosse det, altså en slags lagvis skrift (lik den man ser på oldtidens pergamenter), der Fosses skrift legger seg over Wergelands.

Det er spennende å studere sporene av Wergeland i Fosses dikt, og mens jeg sitter med Fosses dikt foran meg og Wergeland oppslått ved siden av, er det ikke så veldig vanskelig å få øye på innmonterte verselinjer og nesten ordrette importer.

Fosse har til og med «lånt» et helt dikt: Wergelands «Den elsktes slummer» finnes her i kortversjon under tittelen «Ho slumrar», der så å si alle verselinjene og vendingene er hentet fra Wergeland. Gitt Wergelands enorme produksjon er riktignok vanskelig å identifisere alle lånene, men innflytelsen gjør seg også gjeldende på et mer generelt plan. Det romantiske natursynet og de kosmiske visjonene gjenfinnes hos Fosse.

Beåndet natur

Mens Wergelands dikt kan være ganske ekspansive, holder Fosse seg til kortformatet, og de aller fleste diktene får plass på en enkelt side. Fosse går rett inn i romantiske naturskildringer der naturen blir et bilde på sjelen.

For eksempel kan vi lese «Mitt sinn er roleg […] som klårt og heilagt vann».

Diktsamlingen åpner med det stemningsfulle diktet «Sjå bygda», som beskriver hvordan bygda speiler «venleiken sin» i fjorden, mens skogen skyver skyene mot fjellene, og fjellene høyt der oppe er det stedet all luften kommer fra.

Et annet dikt – det fine kveldsdiktet «Mørkret lyttar seg framover natta» – beskriver hvordan natten er svanger med dagen (her fra midtpartiet):

[…] den stjernemørke kvelven

er den attlatne kista

full av komande dags velsigning

Jon Fosse / «Poesiar»

Det er en besjelet og beåndet naturen som beskrives i disse diktene, og den iboende sammenhengen mellom alle ting formidles gjennom seriekoblede bilder. Naturen får liv og dynamikk gjennom beskrivelse av bølger, vind, skyer og lyn, dessuten gjennom kontraster mellom lys og mørke, dag og natt. Og dikteren – han blir en del av alt dette når for eksempel vinden berører hans panne.

Endetidsvisjon

Men man trenger ikke bla langt i samlingen før tonen blir mørkere, mer urovekkende, og det store, kosmiske perspektivet gjør seg gjeldende. Det handler om død og forråtnelse på den ene siden, og om engler og åpenbaring på den andre.

Diktsamlingen bygger sakte opp mot en endetidsvisjon, og det topper seg i det nest siste diktet «Dagen svartnar», som slutter med en beskrivelse av jordas undergang:

jorda brest ved foten vår

Lynet går igjennom auga

I øyra er berre tora

alle redsler dyngjer seg opp

alle smerter i vårt bryst

klyngjar seg saman

Havet høgt

faldar seg saman

Og jord og himmel

vert borte

Jon Fosse / «Poesiar»

Det er dramatiske tilstander som skildres her, men det mørke og redselsfulle balanseres av dikt som skildrer himmelriket og åpenbaringen, dessuten av omkvedet «alt er kjærleik».

Fosses endetidsvisjon er altså en religiøs visjon der jordisk tid opphører, Guds åsyn åpenbarer seg og kjærligheten brer om seg.

Dette er en mye mer radikal religiøs visjon enn jeg har sett tidligere hos Fosse, og trolig har han også her hentet inspirasjon fra Wergelands kosmiske perspektiver. I Skabelses, Mennesket og Messias opererer Wergeland med en svært innfløkt åndelære og en kamp mellom livskrefter og dødskrefter, men han slutter med Kristi korsfestelse og oppstandelse, ikke med jordas undergang.

De to har imidlertid kjærlighetsbudskapet til felles – det at Gud representerer sannhet, frihet og kjærlighet for menneskene.

Samtidspoesi?

Med denne diktsamlingen gir Fosse et ganske så annerledes bidrag til samtidspoesien. De to forrige diktsamlingene var mer avklarte og dempede i uttrykket, og de var på mange måter lettere å like.

Det kreves kanskje mer for å sette pris på årets samling ettersom den rommer en poetikk og en religiøs visjon som i stor grad regnes for anakronismer. Likevel synes jeg boka er fascinerende lesning med sine naturskildringer og sitt kosmiske drama.

«Poesiar» evner å sette mennesket inn i en større sammenheng, slik også Wergeland gjorde med sitt verk, som han omtalte som «menneskehedens epos». Den minner dessuten oss om den katastrofen som truer i vår tid – med et klima i hurtig endring. Det er dessverre ikke helt irrelevant å reflektere over endetiden i dag.

Jeg synes hele Wergeland-palimpsesten er spenstig av Fosse, og jeg har sans for hans tradisjonsbevissthet, men skulle gjerne ha seg mer av brytninger mellom den samtidige Fosse og romantikeren Wergeland. Tenk bare på hvordan Erlend O. Nødvedt forholder seg til Olav Nygard – han lar den arkaiske diktformen møte moderniteten og en avantgardistisk form.

Fosse griper ikke muligheten til å vise oss noe av den moderne Fosse i denne samlingen. Like fullt; «Poesiar» rommer mange vakre passasjer, rikelig med føde for tanken, og ikke minst er den er en høyst fortjent hyllest til Wergeland.