NRK Meny
Normal

På jakt etter Pappa

NY OG DRISTIG: Kaia Dahle Nyhus er en av de spenstigste unge bildebokskaperne akkurat nå. I hennes nyeste bok handler det om pappa-varianter.

Kaia Dahle Nyhus Pappaer overalt

Blikk og farger - Kaia Dahle Nyhus trekker leserne til seg med sterke virkemidler.

Å bli barnebokskaper når du har en mor som er forfatter og en far som er illustratør, kan ikke være bare lett. Kaia Dahle Nyhus har allerede samarbeidet godt med mor Gro, nå viser hun at hun står like støtt på egne ben. Inspirasjon, dermot, har hun vel fått i rikt monn.

Pappa som samleobjekt

I vårens bildebok, som er hennes andre på egenhånd, beskriver hun en gutt som samler på pappaer. Pappaer finnes nemlig overalt, og de fleste har en, bare ikke jeg-fortelleren. Pappaene deles inn i ulike grupper etter størrelse, lukt, lyd eller rett og slett etter hva de gjør. Noen ser for eksempel ut som en ugle, andre kan være klatrestativ eller stjernekjenner. Og mange pappaer har bil:

Jeg veit ikke om pappaen min har bil.

Men av og til venter jeg

på pappaen min allikevel,

for kanskje pappaen min kommer

for å hente meg.

Noen venter lenge på pappaen sin.

Det gjør ikke noe om det er lenge å vente,

så lenge han kommer.

"Pappaer overalt"

Det er ikke unaturlig å tenke barnets samling på pappaer som et savn. Sårheten er synlig innimellom de svært detaljerte pappa-beskrivelsene, noen fine tekstbrokker kan nesten oppleves som dikt. I utdraget over får jeg for eksempel en assosiasjon til Johann Grips klassiker-dikt «Hentet». Et annet sted spiller teksten, ikke uten humor, på velkjente barnebøker, som for eksempel Gunilla Bergströms «Albert Åberg»:

Andre pappaer er ikke morsomme.

De snakker bare i mobilen eller skriver meldinger.

De sier "skal bare" hele tida.

"Pappaer overalt"

Oppmålingen av verden

Samtidig som pappa-samlingen symboliserer savn, blir den et eksempel på en slags kategorisering av verden. Systematiseringen er en del av barnets utvikling, barn lærer raskt å definere seg selv ut i fra og i forhold til det eller dem som befinner seg rundt dem.

Kombinasjonen av den neste vitenskaplige systematiseringen og systematiseringens utradisjonelle objekt skaper lykkelige gjenkjennelser og salige overraskelser for både yngre og eldre lesere.

Jakten på pappa er et nesten forterpet tema i barnelitteraturen. Jeg leser denne bildeboken også som en erkjennelse av vi lever i en verden av mangfold. Vi er alle forskjellige, men alle kan være mennesker eller pappaer like fullt - om vi er store eller små, snille eller slemme.

"Noen pappaer veit ikke engang at de er pappaer!", som barnet lakonisk sier.

Utestemme

Krigen

Kaia Dahle Nyhus imponerer visuelt og hun frykter ikke kontraster.

Egentlig burde jeg ha startet denne anmeldelsen med å si noe om bildene. For det er i det visuelle Kaia Dahle Nyhus virkelig imponerer. Forsiden lyser mot leseren i en renskåret, men likevel dirrende ro. Et lite barn med rufsete lugg og sort kortbukse sitter ensom på en stor, militærgrønn kuppel. En klode? Et hode? Bakgrunnen, eller himmelen, om du vil, er rød, den har samme farge som tittelen «Pappaer er overalt».

Kaia Dahle Nyhus' bilder snakker med utestemme. Gjennom flere utgivelser, ikke minst den kompromissløse «Krigen» med Gro Dahle fra 2013, har hun vist at hun gjerne utnytter fargenes styrke og ikke frykter kontraster.

Her går det i sort og rødt, med en avdempet grønnfarge i mellom. Det røde fanger oppmerksomheten, det samme gjør ofte blikket til de skjeve og rare skikkelsene. De har forøvrig alle sine karaktersitika: lange neser, pønkehår eller bollekinn. Hus, trær og telt manifesterer rette linjer i bakgrunnen - som en motvekt til de runde og myke menneskene.

Den lille guttens ansikt lyser hvitt fra en utkant han er en betrakter, en som ser de andres pappaer, og som uten sutring, men desto mer iherdig dokumentasjon, egentlig leter etter sin egen.

Medrivende

Det velter vilje frem fra bildene til Kaia Dahle Nyhus. Mettet med mening, kunne jeg være fristet til å si - intensiteten drar en leser som meg til seg - og videre, ettersom jeg blar. Hvem er alle disse pappaene? Hva gjør de, hvor skal de, og vil vår venn finne sin pappa?

Boken har en åpen slutt. Ikke nødvendigvis lykkelig. Men på et underlig vis tilbyr den likevel en slags tilfredshet. Tittelen, tenker jeg, kan jo leses på flere måter, «Papppaer overalt» eller «Pappa er overalt».

Kanskje er han en av dem vår lille jeg-forteller har samlet i alle eskene sine, den som er hans egen pappa.