Året er 2004. En ung, muligens begavet, amerikansk poet har fått stipend til et års opphold i Madrid. Han heter Adam Gordon og omtaler arbeidet sitt i Spania som et research-prosjekt. Allerede her bør det gjøres oppmerksom på at han selv i høy grad setter ordet «arbeid» i anførsler. Som han gjør det med «poet». Overfor de menneskene han møter er det hele enda mer diffust, men det skal visstnok handle om forholdet mellom litteratur, ganske særlig poesi, Borgerkrigen og Franco-diktaturet som fulgte etter.
Juksemaker
Den amerikanske poeten Ben Lerners andre roman er en fortelling om en poet.
Vi har med andre ord å gjøre med enda en ung, wannabe, i dette tilfellet også liksom-forfatter på rangel, erfaringssøken og generell surring i Europa.
Riktignok ikke i Paris, men like fullt. Jeg sa liksom-forfatter. Det er strengt tatt ikke mine ord. Vår gode, høyst selvironiske jeg-forteller – Adam Gordon, altså – er den første til å understreke at han mest av alt er en fake, han er på liksom, en juksemaker. Det er poesien også – hans egen og det meste av det andre har levert.
Et åpent spørsmål er om han (og andre) egentlig er i stand til å ha en såkalt dyp kunstopplevelse. Adam tviler, særlig for egen del. Bokas forfatter, Ben Lerner selv, er poet. Jeg bare nevner det.
Poesiens natur
Alt dette åpner uansett for en interessant diskusjon av poesiens og kunstens natur, en diskusjon (jeg skulle kanskje si: en slags diskusjon) som løper gjennom hele denne boka – på og mellom linjene. Et sted, midtveis, skriver legger Ben Lerner følgende i Adams munn.
Javisst! Én av de få lyrikerne Adam uten ironi omtaler som «stor poet», er John Ashbery. Han bærer alltid mannens utvalgte dikt med seg (sammen med Lorca, forøvrig) og han beskriver Ashberys setninger som «ren framdrift; det fantes ingen reell logisk orden eller utvikling». Setningene oppleves som de gir mening, sier han, men når man kikker opp fra boksiden, er det umulig å si hva denne meningen er.
Mange piller
Det blir med andre ord så som så med alvoret i det hele, for Adams og for tekstens del. Et poeng som understrekes av en rekke komiske og komisk-pinlige sekvenser der Adams gaver som kynisk, nedlatende observatør og egosentrert manipulator av andre mennesker kommer til syne. Det slår meg at det er godt gjort, men altså ikke egentlig morsomt.
Adams research er delt inn i en rekke faser, der det forblir uklart for leseren hva skillelinjene mellom fasene består i. Annet enn i grader av og variasjon i omgangen med hasj og de gule og hvite pillene han er blitt utstyrt med av sin psykiater hjemme i USA. Og bruker stadig fler av.
Boka foregår i 2004, og den heter altså «På vei fra Atocha stasjon». Det var på den stasjonen, i Madrid, at Al Qaeda gjennomførte en stor terroraksjon i morgenrushet 11. mars det året.
Adam er i kontakt med denne hendelsen og har en stund en idé om at Historien selv kanskje kan sette seg i kontakt med ham. Om det skjer, skal jeg la være et åpent spørsmål. Men; hendelsen representerer uansett et slags brekk i historien, et som gir rom for et større alvor.
Selvironien
Jeg sa at Adam er en selvironisk forteller, og jeg TROR vi kan innlemme forfatter Ben Lerner i denne karakteristikken. Selvironi er som kjent også ironi – og dermed tvetydig i sin natur. Det tvetydige har løftet mang en skjønnlitterær tekst ut av det overtydelige og selvfølgelige. Ironiens tvetydighet er av at mer problematisk slag, med sine liksom-meninger og sitt halve alvorsflir.
«På vei fra Atocha stasjon» er velskrevet, i blant morsom, andre ganger innsiktsfull. Om jeg så holder ut med enda en amerikansk selvdyrker på flippen i Europa? Se, der er juryen fremdels ute, som de sier derover.
