NRK Meny
Normal

Feministisk Pamuk

Den tyrkiske Nobel-forfatteren Orhan Pamuk har skrevet nok en roman om sitt sted i verden, millionbyen Istanbul. «Noe fremmed i mitt sinn» er blitt en melankolsk fortelling om en verden i endring og en mann som forsøker å holde fast ved det som har vært.

Orhan Pamuk

Orhan Pamuk har skrevet noen av sine viktigste bøker etter at han fikk Nobelprisen i litteratur i 2006. «Noe fremmed i mitt sinn» er både varm, melankolsk og feministisk.

Foto: SETH WENIG / AP

Den lille mannen og den store verden. Den ærlige mannen og den løgnaktige verden. Den gamle verden og den nye verden. Det er mange mulige innganger om man skal diskutere Orhan Pamuks nye roman. Jeg leser boken først og fremst som et feministisk prosjekt.

Kor av stemmer

Dette er, som de fleste av Pamuks bøker, et mangfoldig verk. I «Noe fremmed i mitt sinn» kommer også mange ulike stemmer direkte til orde, de henvender seg til leseren, kommenterer hverandres fortellinger og gir egne versjoner av hendelsene.

Som lesere minnes vi på at dette er fiksjon, det er noen som forteller oss en historie. Den eneste som bare omtales i tredjeperson, er gateselgeren Mevlut, vår helt, som det står i romanen.

Innflyttere

Noe fremmed i mitt sin

Orhan Pamuks siste roman var blant de seks finalistene til Man Booker International Prize i år.

Mevlut kommer til Istanbul fra en liten landsby i Anatolya som 12-åring. Ved siden av skolegangen selger han yoghurt i gatene som sin far. Etterhvert blir det så som så med skolen, han får aldri gjort ferdig gymnaset, men livnærer seg som gateselger gjennom flere årtier, i byens ulike strøk der han stadig opplever at kolonialer og supermarkeder overtar kundene hans. Til slutt selger han bare boza, en tradisjonell drikk bestående av syrnet hirse. Den vekker nostalgiske følelser hos andre, som i likhet med ham selv, har forlatt en tradisjonell kultur i landsbyen for et mer moderne og effektivisert storbyliv.

«Noe fremmed i mitt sinn» var blant de seks finalistene til Man Booker International Prize som denne uken gikk til den sør-koreanske forfatteren Han Kang og hennes oversetter for romanen «The Vegitarian».

Likhetstrekk med Ferrante

Pussig nok har romanen flere fellestrekk med en av de andre nominerte bøkene, nemlig Elena Ferrantes «The Story of The Lost Child». Der Ferrante i sin romankvartett skildrer Napoli gjennom flere tiår, beskriver Pamuk Istanbul gjennom et par generasjoner.

Der Ferrante skriver om to kjempende venninner, skriver Pamuk om tre sterke søstre. I begge romanene får politiske bevegelser konsekvenser for hovedpersonenes liv. I begge romanene spiller mafia og bestikkelser en rolle for hovedpersonenes livsvilkår. Men der Ferrantes Lila og Elena vil arbeide seg opp og ut av fattigdommen, er Mevlut fornøyd med det lille han har, så lenge han har til mat på bordet.

Orhan Pamuk beskriver med suverent grep om detaljene en mann som verken har ambisjoner om å utføre oppsiktsvekkende bedrifter eller stige på den sosiale rangstigen.

Derimot leser vi om et menneske som vil prøve å leve et anstendig liv i en stadig mer korrumpert verden. Helst et liv i kjærlighet. Boken er da også en kjærlighetsroman.

Den store kjærligheten

Mevlut opplever nemlig den store kjærligheten med kona Rayiha. Det skulle ingen trodd. Han forelsket seg i den vakre lillesøsteren hennes, i et bryllup, og sendte henne lidenskaplige kjærlighetsbrev i tre år.

Fattig som han er, har han ikke råd til på be om brudens hånd. Med hjelp av fetteren «røver» han jenta, som er med på notene etter de mange inderlige kjærlighetserklæringene hun har fått.

Først etter timer på flukt får Mevlut se ansiktet hennes og erkjenner at dette så absolutt ikke er hans utkårede. Brevene er i alle år blitt levert til feil søster. Noen har spilt ham et puss. Men sier han noe til Rayiha? Nei, ikke Mevlut. Han er en mann som står ved sine handlinger og som velger å la kjærligheten vokse frem.

Det er interessant at selve begrepet kjærlighet, og ekteskap som selvvalgt eller arrangert, diskuteres gjennom romanen. Rayihas pragmatiske far mener det i følge Koranen er en fare for å bruke opp forelskelsen før ekteskapet.

Han ser det slik:

- I vår del av verden (...) blir gutter og jenter aldri kjent med hverandre før ekteskapet, og derfor er det ikke viktig hvem kjærlighetsbrevet opprinnelig er blitt skrevet til. Brev er bare en formsak; det som teller, er hjertet.

- Spiller det altså ingen rolle at Mevlut har hatt Samiha i tankene når han skrev brevene, men har endt opp med Rayiha?

- Nei.

- Men i Guds øyne er menneskets hensikt veldig viktig, sa Süleyman og rynket brynene. - Vårherre godtar ikke fasten til en som ikke spiser fordi han ikke har brød å spise, men bare fasten til den som har til hensikt å faste. For den ene har hatt til hensikt å faste, men ikke den andre.

- I Guds øyne er Mevlut og Rayiha hans gode tjenere; du behøver ikke bekymre deg for det. (...) Han elsker dem.Gud elsker sine nøysomme tjenere, de som er fornøyde med lite. Det er fordi Han elsker dem at de er lykkelige, er det ikke slik? Og hvis de er lykkelige, har vi ingenting med å blande oss i det, har vi vel det, gutten min?

Herr Abdurrahman / Noe fremmed i mitt sinn, s 375

Gode kvinneportretter

Jeg mener at «Noe fremmed i mitt sinn» også er en feministisk roman. Livet til Rayiha og hennes to søstre skildres med stor forståelse, de kommer selv til orde.

Orhan Pamuk lar for eksempel den yngste søsteren uttale:

Den første kvelden etter at vi hadde rømt, lå Ferhat og jeg fullt påkledd uten å elske med hverandre. Jeg deler disse intime detaljene med dere romanlesere uten å skjule noe, for jeg ønsker at leserne skal høste menneskelig lærdom fra historien min.

Samiha / Noe fremmed i mitt sinn (s.320)

Valg om å bære skaut eller ikke, muligheten til å arbeide utenfor hjemmet, bevege seg fritt i byen, eller rett og slett å bestemme over sin egen kropp i forhold til prevensjon og abort, er hverdagslige erfaringer romanen løfter frem, erfaringer som ikke er uproblematiske i Tyrkia selv på 2000-tallet. Pamuk ser og skildrer. Det er fint gjort. Og viktig!

Mevlut får to døtre som han elsker like høyt som sin kone. Begge døtrene fullfører gymnaset, den eldste er til og med den første i Mevluts familie som noen gang begynner på Universitetet.

Leser vi kanskje her en tro på en bedre fremtid for kvinnene, i alle fall, i det tyrkiske samfunnet, i denne romanen der forfatteren forøvrig synes skeptisk til modernitetens økonomiske jag og drømmer om en verden som er i ferd med å forsvinne?

Det som en gang var

Som boza-selger er Mevlut snart en kuriositet, selv om selveste Atatürk, i følge Mevlut, skal ha hyllet gateselgerne som gatenes nattergaler, Istanbuls glede og liv.

Kjennskapet til byen, samtalene med menneskene der, med fattige og rike, med kurdere, grekere, tyrkere eller armenere, politisk engasjerte i den ene eller den andre retningen, det er livet for Mevlut, som sier at «det er noe kunstig ved det ekstreme i politikken».

Det er denne mannen, som niholder på sin uavhengighet, sin nøytralitet og sin redelighet, som er bokens sanne helt. Han skildres med stor varme Orhan Pamuk.

Og kjærlighetsobjektet – i tillegg til Mevluts elskede Rayiha – er byen Istanbul, dette enorme møtepunktet mellom Asia og Europa, mellom verdslighet og religiøsitet, som i løpet av de 40 årene historien omhandler, går fra å ha tre til 13 millioner innbyggere.

Det gode menneske

Blir det for vakkert, for melankolsk, det hele? Nå er det slett ikke bare fryd i Mevluts fattigmannsliv. Ingen kan leve på kjærlighet alene. Han opplever dessuten en stor sorg, om han er aldri så flink til å tenke det beste. Noen lesere vil, som brorparten av hans familie, kalle ham tafatt, tiltaksløs. Andre vil se et søkende menneske, som manøvrerer forsiktig for å holde sin egen rygg rak.

Jeg skal innrømme at nostalgien i bildet av den boza-selgende Mevlut står i fare for å tippe over i det inderlige. Orhan Pamuk understreker gang på gang sympatien den milde Mevlut får fra kundene i millionbyen. Samtidig ser vi at han hentes inn som underholdning av raki-drikkende rikfolk, som gjerne får seg en latter på en troskyldig gateselgers bekostning. Mevlut mukker ikke, men bærer ergrelsen med seg i sitt sinn.

På gateplan

Jeg liker det gjennomførte i skildringene. Fattigdommen skildres fra øyenhøyde, valgene Mevlut tar begrunnes så enhver kan forstå dem.

I randssonen rundt ham forandres verden – og vi, som lesere, får tilgang til skremmende storpolitiske konflikter på et nærmest stillferdig og hverdagslig vis.

Pamuk skriver frem dialog og kommunikasjon som en motvekt til konfrontasjon og konflikt.

Boken er utstyrt med et slektskart i starten, med mange navn og forbindelser, nesten som i de store russiske romanene. Ved slutten følger en flere sider lang kronologisk oversikt over begivenheter i Mevluts liv; ekteskap, fødsler og død, blandet med viktige hendelser i Tyrika og verden forløvrig. Det blir som om vi skulle lest beretningen om et virkelig menneske, kastet inn i tid og rom slik vi alle er.

Og slik Orhan Pamuk skildrer ham og Bernt Brendemoen gjengir ham på norsk stiger både byen Istanbul og mannen Mevlut frem som størrelser det er en gave å bli kjent med.