Skremmende realistisk ungdomsroman

Dette sitatet kommer fra en amerikansk politiker, og det er vel sørgelig sant. Hva som er sannhet og hva som er løgn blir umulig å tolke for Linnea og Max, to ungdommer som på hver sin side blir dratt inn i en voldelig konflikt og som begge har en tettere tilknytning til voldsutøverne enn de skulle tro.

Ikke fantasy

Da jeg åpnet denne boken tenkte jeg, Å nei, ikke enda en ungdomsdystopi om en verden preget av flom eller sykdom, der ungdom må gjøre viktige valg i en alles kamp mot alle!

For vi skjønner fort at det er en form for unntakstilstand: Voldelige bander gjør opprør i Sørbyen, eksplosjoner rammer blindt, politiet er satt ut av spill, det er mangel på mat, vann og strøm, alle som kan flykter fra byen. Bare Linnea er igjen, hun venter på moren som jobber som sykepleier. Når skal de reise?

Klassekameraten Max nekter å dra. Mens han sitter hjemme og leser evolusjonsteori, og lar seg begeistre av hvordan vi mennesker er blitt til de vi er, samler storebrødrene sinte opprørere i natten.

Krigens grusomhet

Så er det ikke en dyster fremtidsvisjon Tyra Teodora Tronstad beskriver. Dette er nå, det er borgerkrig, det kunne vært Syria, Irak, Sudan. Det er krigens grusomhet Tronstad viser frem, kampen som får mennesker til å forråde hverandre, angi familie og venner, utøve tortur for å få frem sannheten.

Men hva er sannhet? Og hvem eier den? Den sørgelige – og uutholdelige – erkjennelsen Linnea og Max når frem til, er at i krig kan man ikke stole på noen. Selv ikke sine aller nærmeste.

Hva den politiske konflikten bunner i, er ikke så interessant for Tronstad. Hvordan mennesker oppfører seg i en konfliktsituasjon, det er hennes prosjekt. Det sies at i krig og kjærlighet er allting lov. Det er et utsagn Linnea og Max må kjempe i mot.

Den etiske refleksjonen er ambisiøs og dyktig utlagt: Selv ikke dem vi heier på (vi heier vel alltid på noen, i en ungdomsroman?) er tvers gjennom pålitelige.

Et sted må det slutte

I «Mørket kommer innenfra» gjelder det å overleve. Og skal man komme videre, blir man nødt til å døyve trangen til hevn. Det er også en erfaring ungdommene gjør seg.

Titlene på kapitlene er små fyndord i seg selv. De lyder for eksempel sånn:

En bror blant brødre

Noen som sier der er du jo

Det er mange som ikke kan snakke her i verden

Et sted må det slutte

Samtidsengasjert roman

Tyra Teodora Tronstad bruker bilder fra krig og konflikter vi har sett i aviser og nyhetssendinger. Kanskje gjentar hun seg selv i skildringen av hvordan vi takler redsel. Det er ikke få som tisser på seg i denne romanen.

I de personlige karakteristikkene blir hun dessuten for meg for brå og unyansert. Hun har ikke plass nok til å utdype skikkelsene sine, dermed blir Max' brødre og Linneas mor mer påstander og typer enn hele mennesker. De blir representanter for dem som med moralske skylapper lar seg beruse av penger, makt, eller saken de tror på. Hovedpersonene Max og Linnea er derimot virkelig og realistisk skildret, de er unge mennesker med drømmer som splintres i møtet med kampen om makt.

Jeg setter forøvrig pris på Tronstads tilbakeholdne slutt, der det ikke ender med at hun og han faller om halsen på hverandre, men heller forsiktig og med et visst håp konstaterer: Vi finner ut av det.

Fantasyfortellinger og dystopier kan være besnærende nok. Langt vesentligere blir litteratur som gir innsikt i hva konflikt og krig kan føre til av menneskelig fornedrelse og som viser frem en mulig bakgrunn til de mange som må reise fra hjem og land på flukt fra terror og vold.

• Les: Anmeldelsen av «Det blir pinlig uansett» av Tyra Teodora Tronstad og Bjørn Sortland
• Les også: 7 gode bøker om å være flyktning