Snedig dystopisk ungdomsroman

Dystopisk og uhyggelig realistisk. Engelske Sally Gardner beskriver en månelanding utenom det vanlige i sin prisbelønte ungdomsroman «Markspist måne».

Sally Gardner

Den britiske barnebokforfatteren Sally Gardner har mottatt en rekke priser for sine bøker.

Foto: Max Knight / Vigmostad Bjørke

«Den mest originale utgivelsen på årevis», skrev The Times, da «Markspist måne» kom ut i England i 2012. For boken mottok forfatteren Sally Gardner flere barnebokpriser. Det er ikke overraskende. «Markspist måne» er en genuint original og på samme tid gjenkjennelig dystopisk fortelling, fortalt i et enkelt språk der de litterære bildene løfter den brutale beretningen.

Kontrafaktisk historiefortelling

«Markspist måne» er en kontrafaktisk fortelling. Det betyr at den beskriver noe som ikke har skjedd, men som kunne ha skjedd, i England på 1950-tallet. Samfunnet som skildres, er totalitært; det er krig, makthaverne villeder befolkningen, holder opposisjonen nede, straffer hardt. Assosiasjoner til østblokk-landene under den kalde krigen er ikke helt «far fetched».

Standish Treadwell bor sammen med bestefaren i Sone sju, en nærmest utbombet og folketom del av byen. Foreldrene hans er nettopp forsvunnet, det er slikt som skjer med dem som ikke underkaster seg myndighetenes bestemmelser. Standish kan verken lese eller skrive, selv om han er femten år gammel. Han blir betegnet som dum, men får egentlig med seg det viktigste.

Dysleksi

Til dere, drømmere, Oversett på skolen, som ikke vant premier. Dere som skal eie morgendagen.

Sally Gardner / Utdrag fra «Markspist måne»

Slik lyder det lille forordet i boken. Sally Gardner, forfatteren av romanen, er selv dyslektiker. Hun har flere ganger offentlig tatt til orde for at dyslektikere bør få et bedre tilbud i skolen. Kanskje det er nettopp derfor boken inneholder hundre kort-korte kapitler, som alle er luftige og lett tilgjengelige? Det tar likevel tid før vi forstår hva som foregår. Hva slags sted er dette? Hva slags regime styrer med så hard hånd, hva slags hemmelighet er det «Moderlandet» skjuler?

«Moderlandet», av Standish gjerne kalt «Morderlandet», har tatt makten over nabostatene. Ett middel for å vise hvor sterkt og uovervinnelig Moderlandet er, blir den mye omtalte, forestående månelandingen. Behersker man verdensrommet, kan man også herske over jorden, lyder maktens propaganda.

Men Standish, og den eneste vennen han har, Hector, finner ut at det hele er en bløff. Hvordan kan de avsløre makthaverne?

Markspist måne

Nådeløs undertrykkelse

Sally Gardner spiller på forestillinger om nazistenes konsentrasjonsleire og Stalins forsvinnings-strategi. Friheten og landet de underkuede drømmer om, kalles Croca Cola-landet, der har de både cadillac'er og fargefilm, der er alt rent og alle får tenke som de vil.

Svart-hvitt blir det, ja visst. Nesten mer enn det som er vanlig, også i en ungdomsroman. Men fortellingen er overraskende original. Det er godt å slippe naturkatastrofen der alle må klare seg som best de kan i en ny og utsatt verden. Romanen er dessuten, til tross for sitt dystopiske innhold, også humoristisk.

Standish vekker leserens sympati med sitt absolutte behov for vennskap og sin trang til å drømme fritt. Han som kommer til kort i så mange teoretiske ferdigheter, skal vise seg å våge livet om så det gjelder.

50-talls-språk

«Markspist måne» er oversatt av John Grande. Han har gitt språket et gammeldags preg. Maktmenneskene Standish ser på som duster, kaller han «mehe». Det kan nok passe bra på folk som er dumme som får, men hvilke ungdommer bruker det uttrykket i dag?

Banningen lyder gjerne «fader i meg». Sannsynligvis er det gjort med en tanke om å la sjargongen ha et 50-talls-snitt. Jeg er ikke helt overbevist om at det er den rette løsningen for unge lesere i dag, ungdom som ikke vil ha samme assosiasjoner til begrepene som generasjonen over dem.

Forøvrig er oversettelsen til John Grande muntlig og slagkraftig.

Bonus

Fete rotter og svirrende spyfluer vrimler over boksidene, i et hjørne her, nederst på siden der. De blir en gjennomgående påminnelse om tilværelsen i fattigdom og skitt som Standish lever under. Rottene uttrykker også sin egen historie, uten tekst. Det er en raus ekstraservice til lesere som kanskje har lettere for illustrasjoner enn bare ord.

«Markspist måne» er en uhyggelig beretning, men den er ikke uten håp. Dette er historien om guttungen som drømmer om frihet, og som i likhet med Astrid Lindgrens «Kavring» må våge noe han egentlig ikke tør, for ikke å være en liten lort.

Assosiasjonene til nettopp «Brødrene Løvehjerte» er flere, det tør være et godt skussmål for en ungdomsroman.

Barnebokforfatteren Sally Gardner har skrevet en rekke bøker for unge lesere. Bøkene er oversatt til 22 språk og bare i England har hun solgt over to millioner bøker. Hun er selv dyslektiker og har engasjert seg i hvilke muligheter ungdom med lese- og skrivevansker har på skolen.
I "Markspist måne" beskriver Gardner noe som ikke har skjedd, men som kunne ha skjedd, i England på 1950-tallet. Samfunnet som skildres, er totalitært; det er krig, makthaverne villeder befolkningen, holder opposisjonen nede, straffer hardt. Assosiasjoner til østblokk-landene under den kalde krigen er ikke helt «far fetched».
Litteraturkritiker Anne Cathrine Straume har lest boken, som både består av tekst og illustrasjoner.

Rottene uttrykker sin egen historie, uten tekst.