Fabelaktig fremtidsvisjon fra Margaret Atwood

Margaret Atwood er kjent som forfatter og miljøaktivist. Når hun kombinerer de to interessene, blir det litteratur som spraker. Nå er «MaddAddam» ute på norsk.

Margaret Atwood

Margaret Atwoods kritikk i «Oryx og Crake»-trilogien rammer. Den fremstår ikke som surmaget, snarere som satirisk og perspektivrik.

Foto: Jean Malek

Kanadiske Margaret Atwood er 75 år og har vært forfatter i nærmere 50 av dem. Hun har skrevet essays og poesi, thrillere, brukt stoff fra myter og religiøse fortellinger og advart mot vår ukritiske omfavnelse av teknologi.

Det er spesielt genmodifisering av mat og tukling med menneskelig arvestoff Atwood er urolig for. Konsekvensene kan bli katastrofale. Det viser hun i den dystopiske trilogien som begynte med «Oryx og Crake» (2003), fortsatte med «Flommens år» (2009) og avsluttes med «MaddAddam», som denne uken foreligger på norsk.

Strålende oversatt

Margaret Atwood: MaddAddam

Margaret Atwood: MaddAddam, Roman, Aschehoug 2015. Oversatt av Inger Gjelsvik.

Og for å ta den norske oversettelsen med det samme: Inger Gjelsvik har gjort en usedvanlig god jobb med å gjenskape Atwoods stemme til norsk - ordspill, små dikt og barnerim, humor og avansert teknologi; alt er oversatt med fantasi og kløkt.

En liten gruppe mennesker har overlevd en dødelig pandemi, spredd med vilje av den superintelligente, men moralsk tvilsomme vitenskapsmannen Crake. Han har skapt en ny type mennesker som han mener bør overta jorden. De kjenner verken sinne eller sjalusi, de trenger ikke klær siden huden deres tåler både varme og kulde. De spiser bare planter og sover der det måtte passe.

Gjennom Snømann, eller Jimmy, som han egentlig heter, og som er Crakes tidligere venn, får de tilgang til fortellingene om deres egen tilblivelse. I denne siste boken får de også banebrytende lærdom, nemlig tilgangen til skrift.

Kritikk av dagens samfunn

Margater Atwwod: "Flommens år"

I «Flommens år» skyller et virus over verden, skapt av den overambisiøse vitenskapsmannen Crake, som har dyrket det frem for å skape en ny verden med bedre mennesker.

Atwood beskriver en verden som allerede før tilintetgjørelsen er delt inn i områder for de bemidlede og områder for de fattige. Vitenskapsfolk bor i sterile samfunn beskyttet bak murer, akademikere har sine egne enklaver, og i "plebland", der "bermen" bor, er det lovløse tilstander.

Genmodifisering har ført til nye dyrearter, som grisonger, en type ekstra store griser med en dæsj av menneskelig intelligens, skapt som organdonorer, eller hårfår, som har det vakreste hår som menneskene kan transplantere til egne hoder.

Kritikken av vårt vestlige forbrukersamfunn er tydelig. Noen vil mene at Atwood skyter med for grovt skyts, for hun rammer både oljebransjen og religiøse fanatikere (den korrupte PetrOleumskirken får sitt), sex-industrien, reality-TV (her kan dødsdømte fanger kjempe mot hverandre på direktesendt TV til den ene vinner og den andre blir drept) eller sikkerhetstjenesten (droner overvåker alle, digital overvåking og ditto hacking gjør hverdagen tryggere for multinasjonale firmaer, men utrygg for folk flest).

Tankevekkende og underholdende på samme tid

Jeg liker fabelen. Jeg har sans for Atwoods ironi og ordlek. Kritikken rammer, den fremstår ikke som surmaget, snarere som satirisk og perspektivrik. Jeg gleder meg dessuten over betraktningene om vår fascinasjon for fortellinger og mytenes betydning for vår egen selvforståelse som mennesker.

Katastrofen, eller begynnelsen på en ny verden, om man vil, er navet i de tre romanene. Ved hjelp av tilbakeblikk og fortellinger om fortiden overlapper de tre bøkene hverandre - vi får den samme historien fra ulike synsvinkler. Man kan sammenligne grepet med Jan Kjærstads Jonas Wergeland-trilogi, men der Jonas var kjernen i de tre ulike fortellingene om ham, er det selve katastrofen som er hovedpersonen i Atwoods prosjekt.

Realistisk om fremtiden

Det mangler ikke på dystopiske skrekk-romaner. Atwood kan sees som en arvtaker etter Aldous Huxley eller George Orwell, hvis dystre fremtidsutsikter ble mer realistiske enn de selv hadde trodd. Måtte forsynet forby at Atwoods visjon, som er lagt bare omlag tretti år frem i tid og som produserer et så sterkt ubehag nettopp fordi det hun beskriver faktisk er teknisk mulig, aldri blir vår nye virkelighet.

Margaret Atwood kommer til Den norske ltteraturfestivalen på Lillehammer siste uke i mai.