NRK Meny
Normal

Glemt Saramago-manuskript utgitt

Det er ikke vanskelig å kjenne igjen nobelprisvinneren Saramago i det 60 år gamle roman-manuskriptet som nå er utgitt på norsk. Kloen er der, om ikke fullt kvesset enda.

Portugal Saramago

José Saramago fikk nobelprisen i litteratur i 1998. Nå kommer «Lyssjakten», et glemt manuskript som forfatteren ikke ville skulle utgis før etter hans død. Forfatteren er fandenivoldsk i sin beskrivelse av intriger, nitid i sin beskrivelse av nysgjerrighet og misunnelse.

Foto: Armando Franca / AP

José Saramago er den eneste portugiseren som har fått nobelprisen i litteratur. Den fikk han i 1998, etter å ha skrevet oppskattede bøker som «Klosterkrønike», «En beretning om blindhet» og «Det året Ricardo Reis døde».

Nå, seks år etter at han selv døde, foreligger nok en Saramago-roman på norsk. «Lyssjakten» er et manuskript som forfatteren leverte inn allerede i 1953, men som ble liggende glemt helt til 1989, da forlaget endelig ga beskjed om at de ville utgi romanen.

Men da ville ikke Saramago. Han bestemte at boken ikke skulle utgis før etter hans død. I 2011 kom boken ut i hjemlandet Portugal, nå er den her, oversatt av Kjell Risvik.

Kollektivroman

Om Saramago ikke er fullt så skarp i «Lyssjakten» som vi kjenner ham, så er det lett å se forbindelseslinjer til forfatterskapet som skulle komme. Livsfilosofi går som et bånd gjennom boken, der vi møter et tjuetalls mennesker i en og samme bygård, nesten som i Frode Gryttens Bikubesong eller Alaa al-Aswanys Yacoubian-bygningen .

Den aldrende skomakeren Silvestre og kona Mariana er de som kommer best ut av det. De elsker hverandre etter et langt samliv og lever i fordragelighet med naboene. Silvestre belærer, ikke uten en viss nøling, den unge leieboeren Abel om at det er kjærlighet til medmenneskene og engasjement for fellesskapet som gjør livet verdt å leve.

Jose Saramago: Lyssjakten

En del av fellesskapet

Selv er Silvestre engstelig for om den nye leieboeren egentlig er en spion. Uten at det går klart frem ligger det under at Silvestre har drevet en form for sosialistisk aktivisme i yngre år.

Så mye sosialt sinnelag er det ikke å spore i de andre leilighetene. Krangler, smålighet, uforløst begjær, hat og hevntanker hjemsøker menneskene der de strever i hver sine liv. Verden er et skittent sted, er en gjennomgangstone hos flere av de impliserte. Den mest desillusjonerte er kanskje Abel, leieboeren, som fremfor alt søker sin egen individuelle frihet. Men til hvilken pris?

Selv regnet Saramago seg som kommunist og ateist. Han forlot Portugal for frivillig eksil på Lanzarote etter at myndighetene var sterkt kritiske til romanen «Jesusevangeliet».

En tid som er forbi

«Lyssjakten» gir innforlivede skildringer av Portugal på 1950-tallet. Saramago skriver i en tid der kvinnene er hjemmeværende husmødre eller er prisgitt en mannsgris av en sjef for å beholde jobben.

Her er hustruer som er avhengig av mannens tillatelse til å besøke sine foreldre. Analfabetisme er ikke uvanlig. Radioen har plassen TV skulle få noen tiår senere, som samlingspunkt for familien. Politisk er det farlig å være opposisjonell – det er en erfaring Saramago selv fikk smake.

Om tiden er en annen, er menneskenes laster uforanderlige. Saramago er fandenivoldsk i sin beskrivelse av intriger, nitid i beskrivelsene av nysgjerrighet, misunnelse og konkurranse.

Som han skriver om en av naboene til Silvestre:

Hva hun mente om Silvestre og konen, var mye verre enn hun sa, men det hun sa, var uansett langt over det som kan kalles rett og rimelig.

José Saramago / Lyssjakten, s 48.

Mennesket som sosialt vesen

Det er mennesket som opptar Saramago, mennesket som en del av fellesskapet.

Kvalitet, lede og lykke er størrelser som behandles i konkrete samtaler mellom leiegårdens beboere. Argumentene er djerve, fra hvert sitt hold. Forfatterens gode intensjoner pipler likevel frem, det kan man like eller ikke like. Saramago drar sine synspunkter lenger, faktisk, i de senere bøkene sine, der han med krassere humor og større mot angriper både religion, hykleri og unnfallenhet.

Språket er enklere og mye mer tradisjonelt enn hva vi finner i senere Saramago-bøker, der setningene blir lengre, lignelsene flere og assosiasjonene frydefulle.

Jeg er likevel glad for at dette manuset endelig er publisert. «Lyssjakten» er en roman som til tross for sin pessimistiske fremstilling av menneskene utstråler en genuin tiltro til Mennesket.