Vi kan jo starte med det åpenbare: Jo Nesbø kan dette; å skrive thrillere med politiromanelementer – eller omvendt. Han vet også hvordan han skal ta tak i relevant samfunnsproblematikk og bake den inn i romanstoffet på en måte som lar den forbli interessant for leseren. Jeg hadde nær sagt: underholdningsverdien til tross.
Oslo, bakmenn og helter
Rammen er gode, gamle Oslo, en by Nesbø alltid har skrevet godt om - i de fleste betydninger av ordet «godt». Historien er i og for seg en slektning av det det stoffet som ligger under de senere Harry Hole-bøkene, uten at det forstyrrer leseren nevneverdig: Korrupsjon i politiet - et sted der inne i politi- og tjenestemannslovenes domene fantes det en muldvarp. For tolv år siden tilsto han i et selvmordsbrev. Sønnen hans, Sonny, sitter i det nye høysikkerhetsfengselet i Oslo, konstant ruset på heroin, og soner flere drap. En spesiell og buddha-aktig type som blant medfangene har ry for spesielle evner: En lytter av rang og forvalter av tilgivelse og sinnsro. Men er det virkelig han som har begått drapene han sitter der for? Ute i det ikke-synlige Oslo, rår den samme bakmannen som da muldvarpen forsvant.
Vår helt i politiet heter Simon Kefas, han er pensjonen nær og var engang kollega og venn av muldvarpen. Simon får en assistent og elev, en ambisiøs ung dame ved navn Kari Adel.
Fart og styrke
På handlingsnivå er «Sønnen» altså ikke ei spesielt original bok; i den forstand at historier som ligger denne nær er skrevet før, også av Nesbø selv, og i amerikanskorientert thrillerlitteratur. Poenget er imidlertid at Nesbø sjelden bedriver venstrehåndsarbeid. Når utgangspunktet er satt og fortellingen har fått sitt tempo, blir den drevet framover med stor styrke og en usvikelig sans for detalj, dialog og for hvor brekk og sceneskifter bør befinne seg. Det blir veldig enkelt sagt spennende lesing.
Empatien i teksten
Samtidig eier også «Sønnen» et av de viktigste særtrekkene ved Jo Nesbøs bøker – nemlig; et fravær av likegyldighet og selvfølgelighet overfor stoffet og det samfunnet det er henter liv fra. Leseren tviler aldri på Nesbøs engasjement og sympati for de som utgjør bunnsjiktet i velstandslandet. Livet på gatene, i hospitsene og under broene er virkelighet - også i «Sønnen». At leseren også tror på de små flekkene av verdighet i fornedrelsen, skyldes trolig at tekstens empati oppleves som troverdig.
Avslappet realisme
Det er verdt å legge merke til at også denne boka, som «Politi», har et tydeligere amerikansk preg i tilnærming og skrivemåte, til og med i språk noen steder. Kanskje er det snakk om tilpasning til det stadig større markedet Nesbø nå er en del av. For eksempel når han igjen (i en bisetning) lar virkelighetens realiteter fare et øyeblikk, og lar byrådet i Oslo ha innflytelse på politiets interne prosedyrer. Noe han gjorde mer ettertrykkelig i «Politi», der Nesbø generøst ga byrådet instruksjons- og (av)ansettelsesmyndighet overfor politiet og politimesteren. En artig, om enn betydningsløs, detalj er det høyst fiktive oslofengselet Staten. Det finnes som kjent ikke, mens Statens «forbilde», et fengsel i sveitsiske Lenzburg, har vært frempå med avanserte fengselstiltak lenge.
Underveis refereres det til den utsøkte og allerede klassiske tv-serien «The Wire». Scenen tidlig i boka, der Simon Kefas så å si på stående fot regner ut hvor skytteren må ha stått for å treffe sitt offer på akkurat dén måten, er en scene vi nærmest har SETT før. I nettopp «The Wire». Jeg tenker det kan leses som en hilsen til hatten.
Solid
«Sønnen» blir neppe stående som en merkestein i Nesbøs forfatterskap, til det mangler den originalitet. Men; solid håndverk, et språk som bare sjelden blir litt for mye og overraskende vendinger gjør boka til engasjerende spenningslitteratur.
Les også:
