Egger til debatt

Høsten 2005 fikk 12 danske avis- og karikaturtegnere et oppdrag av Jyllands-Posten: De skulle tegne profeten Muhammed. Det gikk ikke bra. Nå gjør redaktøren opp status med boka «Hymne til friheten».

Flemming Rose

YTREINGSFRIHETEN SOM RETTIGHET OG PROBLEM: Å tåle at andre har synspunkter vi ikke kan fordra, er en del av livet i et multikulturelt samfunn, hevder forfatter Flemming Rose. «Hymne til friheten» er skarp, saklig og insistrerende.

Foto: JOHN MCCONNICO / AP/Scanpix
Leif Ekle
Litteraturkritiker

Spørsmålet kulturredaktør Flemming Rose og Jyllands-Posten ville belyse i 2005, var selvsensur – i hvilken grad danske medier og dansk offentlighet bedrev selvsensur i omtalen av islam og muslimer i Danmark.

Ideen kom etter at forfatteren Kåre Bluitgen fortalte at han hadde store problemer med å finne en illustratør til boken «Koranen og profeten Muhammeds liv». Han som til slutt tok oppdraget, insisterte på å være anonym. De 12 Muhammed-tegningene kom på trykk den 30. september 2005.

Publiseringen – ikke problemstillingene den ville belyse – førte raskt til voldsomme reaksjoner og demonstrasjoner. I Danmark, men også i Midt-Østen. Truslene mot Jyllands-Posten og Rose haglet. Danske interesser ble utsatt for angrep flere steder i verden.

10 år med strid

Flemming Roses nye bok «Hymne til friheten» ble skrevet til 10-års markeringen av det som senere er blitt kalt karikaturstriden. Boken gjør opp status, og er på flere måter en videreføring av den viktige «Taushetens tyranni», på norsk for fem år siden.

Viktigere er alt som dessverre har skjedd siden karikaturstriden. «Hymne til friheten» tar opp i seg angrepene i Paris og København, de på Charlie Hebdo og Krudttønnen.

FRANCE-CHARLIE-HEBDO-ATTACKS-FILES
Foto: ANNE-CHRISTINE POUJOULAT / Afp

Vold virker

Tidlige deler av boken går dypt inn i Charlie Hebdo-affæren. Roses intervjuer og samtaler med overlevende Charlie Hebdo-medarbeidere og den tidligere redaktøren Philippe Val er til dels gripende lesning.

Rose viser ved fakta, publiseringsstatistikk og medarbeidernes begrunnelser at Charlie Hebdo aldri var noe anti-muslimsk organ, men i høy grad respektløst, anti-autoritært og religionskritisk, med satiren som redskap. Medarbeiderne i Charlie Hebdo forteller om frykten de ser i samfunnet rundt seg og egen frykt for at slaget er tapt – i den forstand at å drive gjøn med ekstemister for å avvæpne og avsløre har stadig trangere kår.

Den nye redaktøren, Gérard Biard, gir uttrykk for stor uro over den relativismen som har bredt om seg i en del miljø: En måned etter etter angrepet har noen falt tilbake til det klassiske mønsteret. Ja, vi fordømmer selvsagt terror, men … Ja, men skal selvsagt ikke drepe tegnere, men …

Det handler selvsagt om drap og angrep på tegnere også, sier Biard i boken, det viktigste er imidlertid angrepet på ytringsfriheten som en demokratisk verdi. Og; Charlie Hebdo er ferdig med tegninger av profeten, akkurat som Jyllands-Posten er det.

Begrunnelsen finnes i en kort og trist liten setning som dukker opp i teksten flere ganger: Vold virker.

Unnvikenheten

Flemming Rose skriver skarpt, saklig og insisterende med et engasjement som lett trekker leseren med seg gjennom de drøyt 200 sidene.

Han argumenterer også i denne boken sterkt for at taushetens og unnvikenhetens linje ikke fører frem – selv om den står sterkt i dagens Europa. Tvert om, mener Rose; den reiser svære problemer med grensesetting og definisjoner av hva som kan eller skal tåles og ikke.

Hymne til friheten

Straff for ytring

Like fullt er det slik at stadig flere land – også på oppfordring fra FN – oppretter nye lovbestemmelser mot hatefulle ytringer og om saker, fenomener og hendelser det ikke skal være tillatt eller direkte straffbart å ytre seg om. (I parentes bemerket: 19. april kunne nyhetssendingene fortelle om stemmer i Russland som vil ha fem års fengsel for å kritisere Russlands annektering av Krim-halvøya).

Det er heller ikke bare muslimer som har tabuer de ønsker å beskytte. Begrensningene blir stadig fler. Problemet med dette, stadig ifølge Rose, er at lovforbudene visker ut skillet mellom ord og handling.

Roses standpunkt er at ytringer, tanker, meninger hverken kan eller bør forbys. Det bør bare ytringer som oppfordrer til vold. Å tåle at andre har synspunkter vi ikke kan fordra, er en del av livet i et multikulturelt samfunn, hevder han.

Mennesker som kommer med annen erfaringsbakgrunn må venne seg til og akseptere dette – for så å møte ytringer, ord med ord og argumenter.

Wilders-diskusjon

Et viktig og klargjørende poeng i Roses argumentasjon finnes i diskusjonen av hva toleranse er, skal innebære.

Det skjer særlig i et kapittel som omhandler en debatt med den kontroversielle og høyreorienterte nederlandske politikeren Gert Wilders. Diskusjonen fant sted på det årlige Folkemødet på Bornholm i 2015 og Roses beskrivelse av meningsutvekslingen bidrar sterkt til å gjøre hans egen posisjon klar og tydelig, mens det skapes tydelig distanse til Wilders og hans mer og mindre rabiate forslag – å forby Koranen, for eksempel.

Toleranse og toleranse …

Rose mener utviklingen de siste årene har endret toleransebegrepet i retning av sin egen motsats. I en mer opprinnelig form innebar toleranse å tåle og akseptere at andre mennesker kan ha meninger og ideer vi selv finner avskyelige.

Det betyr ikke at man bare skal vende det annet kinn til, snarere tvert imot.Toleranse er ikke det samme som stilltiende aksept eller likegyldighet. Toleranse forutsetter at man gir uttrykk for kritikk, motvilje og til og med hat mot ideer og ytringer man misliker.

Flemming Rose / «Hymne til friheten»

I våre dager, mener han, innebærer toleranse langt på vei at vi forventes å tie i møte med ideer, holdninger og handlinger vi ikke liker. Formålet er å bevare den samfunnsmessige roen gjennom ikke å støte.

Det voksne mennesket

«Det handler om menneskelig verdighet», skriver Rose, ingen politiker bør ha rett eller makt til å skjule holdninger og synspunkter for oss fordi vi ikke antas å kunne håndtere dem.

Ufri tale er for barn, fordi de ennå ikke har den moralske selvstendigheten som kjennetegner voksne, og derfor ikke tåler å høre alt. «Ellers bør vi behandle hverandre som voksne, uavhengige individer, ikke som barn og uselvstendige vesener.»

Rettighet eller redskap

Ytringsfriheten er en individuell demokratisk rettighet, mener den danske redaktøren. Den er ikke et verktøy, et redskap som kan tilpasses situasjonen – for eksempel for å skape fred og fordragelighet i samfunnet.

At det synspunktet i dag er problematisk, sier mye om hvorfor Flemming Roses nye bok er viktig og bør føre til fornyet debatt her hjemme.

Det gjelder, uansett om vi deler Roses syn eller ikke. Ikke minst bør det nyskrevne etterordet om utviklingen i de nordiske landene, egge til debatt om forskjeller i klimaet for ytring i Danmark, Sverige og Norge.

«Hymne til friheten» er oversatt av Poul Henrik Poulsson.