NRK Meny
Normal

Destruktiv og underholdende debut

Det går riktig ille for jeg-personen i Gjermund Gisvolds debutroman «Gjøkungen». Er det fordi han er ond? Eller er han bare uheldig?

Gjermund Gisvold

Dystert og skjebnesvangert, men slett ikke uten humor, blir «Gjøkungen» en fortelling om et bittelite samfunn som kollapser.

Foto: Geir Mogen / Tiden

Den kunne ikke passet bedre, tittelen på Gjermund Gisvolds debutroman. Jeg-fortelleren Anton bor i en bygård befolket av slitne eksistenser. Anton er sliten selv. Han er en ung mann med foruroligende barndomsminner, han ser beskjeden og tilforlatelig ut, men som gjøkungene vet han å karre til seg. Psykologisk thriller, skitten realisme? Å sette merkelapp på romanen er ikke lett. Unge, desillusjonerte og kjærlighetssøkende menn har vi lest om før. Få av dem er så ufyselige som Anton Dalgård.

Er han rett og slett utspekulert?

At noe holdes skjult i Antons selvfremstilling, enten det er bevisst eller ubevisst, blir gradvis tydeligere. Der vi først ser et slags offer i Anton, oppdager vi stadig flere ofre i hans omgangskrets. Er han bare tilfeldigvis på feil sted til feil tid? Eller er han rett og slett utspekulert?

Denne tvetydigheten i jeg-fortelleren - enfoldig og korttenkt eller gatesmart og egoistisk - skaper en ubehagelig spenning i fortellingen. Selv sier han det slik:

Men det er ikke min skyld denne gangen heller. Det bare ble sånn.

Anton Dalgård / Gjermund Gisvold: "Gjøkungen" (s. 112)

Det blir ofte bare sånn rundt Anton.

Ordets makt

Gjermund Gisvold: Gjøkungen

«Gjøkungen» er en dyster debut, som om man er riktig konspiratorisk, kan leses som en beskrivelse av Norge i dag.

Dystert og skjebnesvangert, men slett ikke uten humor, blir «Gjøkungen» en fortelling om et bittelite samfunn som kollapser. Samtidig løftes selve fortellingen, den makten som ligger i det å skrive og beskrive sine omgivelser med ord, opp som et selvstendig tema.

Uten å røpe for mye: Romanens dramatiske startpunkt er når et ferdig bokmanuskript, som kun eksisterer i ett eksemplar, skrevet på skrivemaskin, skal sendes til forlaget av Antons nabo og svirebror Edvard. Manuset når aldri forlaget, det kommer Anton i hende, og fra det øyeblikket ruller det utforbakke både med den ene og den andre i boligblokken.

Gode grep

Gjermund Gisvold er født i 1972 og ble, etter hva han selv skriver på bloggen til forfatterstudiet i Tromsø, plukket opp av Tiden forlag på bakgrunn av et lite utkast til «Gjøkungen» i skolens antologi. Før han visste ordet av det, var han antatt. Og det kan jeg forstå.

Gisvold er god til å skrive dialoger. Han er dessuten i stand til å skape mangefassetterte bilder av bipersoner med ganske få ord. Iblant lar han Antons (rett nok sjeldne) filosofiske funderinger få poetisk utslag:

Det skumrer, gatelysene er lysende brødsmuler på en sti som fører vekk hefra. Eller fører stien hit? Er dette endestasjonen?

Anton Dalgård / Gjermund Gisvold: "Gjøkungen" (s.116)

Rent kompositorisk viser Gisvold også sitt litterære talent. Fortellingen starter i hete, slutter i kulde. De to misjonærene som ynder seg inn til Anton på første side, går rett forbi oppgangen hans på den siste. Frelsen er ikke for ham allikevel.

«Gjøkungen» er en dyster debut, en debut som - om man er riktig konspiratorisk - kan leses som en beskrivelse av Norge i dag.

Verden er en boligblokk der Norge smiler med sitt milde, selvgode ansikt. Men straks de andre verdensborgerne snur ryggen til, viser gjøkungen seg, den retthaverske som karrer til seg i det skjulte og legger skyld på sin neste. Trivelig er det ikke.