NRK Meny
Normal

Ekte sørstats-noir

Manusforfatter Nic Pizzolatto slo voldsomt igjennom med tv-serien «True Detective». Nå kommer Pizzolattos romandebut «Galveston» på norsk. Ei mørk og sterk bok i en krevende sørstatstradisjon. Den norske oversettelsen sliter litt med å holde følge.

Nic Pizzolatto

Dystre amerikanske bilder: Det er mange ting i Nic Pizzolattos debutroman «Galveston» som peker fram mot serien «True Detective» som han skrev litt seinere.

Foto: Amy Pizzolatto

«Galveston» er ei hard, trist og mørk bok. Like fullt inneholder den minst tre slags skjønnhet.

Det ene finnes i en uavvendelighet som Nic Pizzolatto har klart å skrive inn i en hard krimthriller, der handlingsforløpet ikke er spesielt overraskende. Nesten tvert om. Nettopp derfor virker teksten sterkt på leseren. I dette elementet finner vi også begrunnelsen for å karakterisere «Galveston» som en ekte sørstats-noir.

Kjærlighet og språk

Galveston av Nic Pizzolatto

«Galveston» er en hard krimthriller med skjønnhetselementer av kjærlighet og språk.

Det andre skjønnhetselementet finnes i det som gjør «Galveston» til en roman om kjærlighet. Rettere sagt: Det som ved ettertanke, og lenge etter at det er for seint, udiskutabelt er variasjoner over menneskets evne til å elske andre. En oppdagelse for så vel hovedperson som leser.

En tredje variasjon over skjønnheten, kanskje den viktigste, finnes i et språk som flyter og driver med leseren. Det er rytmisk, svært amerikansk og sterkt muntlig, slik at nær annenhver formulering framstår som dypt gjennomtenkt innsikt – også når denne innsikten er banal. Det er synd at denne sida ved boka ikke når fram til leseren av den norske oversettelsen.

Ensom ulv

Roy Cady er ingen helt. Han er førti, har levd, og lever, et hardt liv – barndommen inkludert. Hans viktigste grunnsetning er å klare seg alene. Om han har venner, er Johnnie Walker og sigarettene de nærmeste. Idet boka starter, på 1980-tallet, jobber han som torpedo og levende skremsel for en lokal kjeltring – vold og skytevåpen inkludert. Viktigere for romanen er at Roy, den dagen handlingen starter, går til doktor. Han er blitt så kortpustet: «En lege tok røntgenbilder av lungene mine. De var fulle av snø».

Med vissheten om relativt snarlig død forlater han legekontoret, går til stambaren og får et nytt oppdrag. Et som bare han og den unge jenta Rocky overlever. Resten er blod og død denne dagen. Noe er veldig galt. Det er bare å komme seg vekk. Spørsmålet er hva han gjør med Rocky. Roy tar henne med – under sterk tvil, det strider mot hans natur – etterhvert til Galveston, oljebyen ved strendene i Texas.

I en historie så amerikansk at den kunne vært parodiert, trekker forfatteren på alle sine litterære ressurser – kanskje inspirert av sørstatsgotikere som William Faulkner, Cormac McCarthy, noir-mestere som James Ellroy og hardt-drevne fortellere som Chris Offut.

Leif Ekle, litteraturkritiker

Tradisjonsnær tekst

Det er ikke nødvendig å si så mye mer om handling enn at det også dukker fram et barn, mens det hele ruller fram mot sin uunngåelige slutt. Og at det herdede, hardkokte mennesket Roy Cady, mellom forgjeves glimt av håp for framtid og dyster erkjennelse av realitetene, innser at han er kapabel til å føle varme og ansvar for andre enn seg selv. Rent av – kjærlighet.

Jeg har allerede sagt at handlingen i denne boka ikke er spesielt overraskende. Original er den heller ikke, bare bevegende. Da gjenstår bare gjennomføringen, skal det hele reddes fra søtladenheten.

Neon Rain av James Lee Burke

Kanskje ikke tilfeldig at vår mann i «Galveston» tar navnet Robicheaux når han må skjule seg, etter James Lee Burkes etterforsker i New Orleans.

Og det er nettopp her Pizzolatto er så god, allerede i sin første roman. I en historie så amerikansk at den kunne vært parodiert, trekker forfatteren på alle sine litterære ressurser – kanskje inspirert av sørstatsgotikere som William Faulkner, Cormac McCarthy, noir-mestere som James Ellroy og hardt-drevne fortellere som Chris Offut. Eller folk som disse.

Han skriver og forteller med kadens og en tone som vrir følelsene ut av teksten. Alt, mens brutaliteten og volden, faktisk holdes i sjakk og naturen, mer eller mindre skadet, kjører sitt løp. (Det er heller ikke tilfeldig, gjetter jeg, at Roy Cady, når han må skjule seg, tar etternavnet Robicheaux. Etter James Lee Burkes alkoholiker-helt med fornavnet Dave, en mann nesten like langt og desperat ute som vår mann Roy).

Krevende oversetteri

Populærlitterært eller ei: Det muntlig-orienterte, elegant-rytmiske og ordmalende språket som er en helt avgjørende forutsetning for den litterære tradisjonen Pizzolatto plasserer seg i, er ingen enkel oppgave for en oversetter. Det er også slik at norsk og amerikansk er to svært forskjellige språk. Det er allikevel ikke til å omgå at Guro Dimmens oversettelse av denne romanen framstår som nokså flat og fattig, lest opp mot originalen.

Det er ikke uten videre lett å sette fingeren på hvor det svikter, det er få tilfeller av noe som synes direkte galt. Det synes allikevel å mangle engasjement for denne romanen, iver etter å få fram det særegne i Pizzolattos tekst. Mer enn én gang er det valgt løsninger som er unødvendig enkle eller lettvinte.

Eksempel: I originalen står det (s. 138): «There´d been something in her that had set off my imagination, I admitted, some dumb hope in a bad place. A cure». I oversettelsen er det blitt slik (s. 151): «Det hadde vært noe med henne som hadde fått meg til å fantasere, det innrømmer jeg gjerne, et eller annet malplassert håp. Om helbredelse».

Mitt poeng: «et eller annet malplassert håp» framstår ganske mye tammere enn «some dumb hope in a bad place».

Peker fram mot «True Detective»

Rust Cole i True Detective

Det er fullt mulig å se karakteren Roy Cady som en projeksjon av Rust Cohle i «True Detective».

Foto: YouTube

Nic Pizzolatto ga ut «Galveston» (2010) en god stund før den glimrende tv-serien «True Detective» var et faktum for seerne. Det er allikevel mange ting i denne boka som peker fram mot denne. Ikke minst er det fullt mulig å se karakteren Roy Cady som en slags projeksjon av den alkoholiserte Rust Cohle, den ene av de to hovedkarakterene i «True Detective». Likeledes finner vi (riktignok små) spor av fascinasjon for de mer okkulte sidene ved kulturen og sørstatstradisjonene.

Viktigst er allikevel stemningen. Den overhengende, skjebnetungt truende, det vi iblant kaller noir. Noe som også får en stakkar til å se fram mot «True Detective»s andre sesong.