NRK Meny
Normal

Livet er ikke dømt

Hvem kan fortelle historien om et liv? Hvem eier historien og hva er sannhet? Hvordan ser et godt liv ut? Jens M. Johanssons «Et godt liv» innebærer et gjennombrudd.

Jens M. Johansson

Det er vanskelig å se for seg annet enn at «Et godt liv» blir Jens M. Johanssons endelige gjennombrudd, mener NRKs anmelder.

Foto: Paal Audestad

Jens M. Johanssons nye roman, «Et godt liv», introduserer leseren for så vel tvisyn som forbehold i undersøkelsen av levd liv: Livet er ingen enkel ting.

Også når menneskene går feil, når de gjennom sine valg skader andre, til og med sine barn, kan det finnes en annen versjon, en som fratar oss retten til fordømmelse.

Tre par

«Et godt liv» er også en roman der det kan diskuteres hvem hovedpersonen er. Ikke fordi det er uklart i seg selv, men fordi fortellerens fokus skifter og omfatter flere mennesker. Først og fremst er de allikevel to: Simon, vår forteller, og hans svigermor Else.

Mer presist er bokens persongalleri bygget opp omkring tre sentrale parforhold: Det er Simon og kona hans Katja. Han er forfatter, hun jobber i Dagens Næringsliv. De har en sønn, Leon, en stillfaren, klok og ensom gutt. Det er Katjas foreldre; moren Else og faren Sivert.

Til slutt, de to nesten-mytiske skikkelsene Ted Hughes og Sylvia Plath, begge berømte lyrikere. Hun begikk selvmord i 1963. Mange har lastet Ted Hughes for hennes død. Spørsmålet om hvilken rolle Hughes og hans livsførsel spilte for Sylvias misére diskuteres stadig. Ikke minst etter at Ted Hughes ga ut sin siste diktsamling i 1998, «Fødselsdagsbrev», tilegnet Plath.

Et godt liv

Alle personer i Jens M. Johanssons roman, «Et godt liv», har mistet noe viktig, et viktig menneske.

Et liv i klipp og bilder

Det er, blant annet, ved å speile disse par-historiene mot hverandre at Jens M. Johansson og «Et godt liv» finner sitt stoff. Romanens Simon finner sin fortelling i et stort materiale som Katja bringer hjem etter morens død. Der er klipp, bilder, brev, manus og annet fra livet til Else som ung jente, som mor, journalist og som hustru til en vellykket og engang fremadstormende akademiker og forfatter. Fra før ligger Katjas tunge barndom og hennes problematiske forhold til moren latent i Simons og Katjas liv og i det etterhvert plagede ekteskapet deres.

Simon åpner veskene og arkivmappene etter svigermoren. Han begynner å lese, først i hemmelighet, senere med Katjas velsignelse. Den historien som vokser frem er ofte både dyster og tragisk – om liv i skyggen av en mann, om eskalerende fyll, vanskelig sex, svik, om vansker med å knytte seg til sine egne barn.

Egenfortellingen

Jens M. Johansson har tidligere skrevet sterkt selvbiografisk. Denne nye romanen beveger seg på en smidig og elegant måte inn i det litterære problemfeltet som de siste årenes bølge av egenfortellinger reiser. Det skjer imidlertid uten at det er viktig om romanen selv er basert på hendelser i eller nær forfatterens liv.For lesingen er det faktisk helt likegyldig.

Det er Elses historie som er selvbiografien i denne boken, fortalt gjennom hennes egne etterlatte papirer og Simons gjennomgang og fortolkning av dem. Og: i det Simon blir klar over at Else selv nøye har redigert og datert innholdet i permer og mapper, reiser romanen dette spørsmålet:

Hvem eier historien om et liv og hvem kan fortelle den?

Barndom å dras med

Det er altså sterk kost Else har etterlatt seg. Leseren kan ikke unngå å dele Simons forskrekkelse over livet i en spiral som stadig skrur seg nedover, en der Katja måtte tilbringe sin vestkantbarndom og tåle mye. Verre enn skammen over skitt, vond lukt og vanstell, er lengselen etter mor. Også når hun faktisk er til stede. Simon ser dette, men lærer også at Else hadde sin barndom å dras med gjennom livet – i vissheten om at faren var nazist og tanken om at hun selv bragte ulykke med seg.

Alt mens leseren tidlig får vite at Else, kort tid før hun døde, sa til mannen Sivert at hun hadde hatt et godt liv. Og insisterte på at hun mente det hun sa. Er det slik, undrer Simon, at hun på utspekulert vis har arrangert det slik at nettopp han skal lese og fortelle?

Fordomsfri menneskelighet

Romanens virkelige styrke er allikevel den motvekt mot det sikre og entydige den hele veien reiser.

Ikke før har Simon og leseren øst seg opp over en fæl tildragelse, før han finner et element som endrer balansen, stiller nye spørsmål, forandrer innfallsvinkelen. Dette er gjort med en fordomsfri menneskelighet som tvinger leseren til å tenke en gang til, vurdere sitt eget ståsted.

Dristig å veve inn Plath og Hughes

I Katjas og Simons liv finnes også en gammel, delt interesse for konstellasjonen Plath/Hughes. Der ligger også inngangen til Jens M. Johanssons kobling av de to parhistoriene. Denne delen av romanen er knyttet til Hughes´ diktsamling «Fødselsdagsbrev», men også til en radiodokumentar om Ted Hughes og Sylvia Plath, «Bare du og jeg smiler ikke». Dokumentaren finnes i virkeligheten og anbefales.

Hør radiodokumentaren «Bare du og jeg smiler ikke» om Sylvia Plath og Ted Hughes (1999).

Å veve den myteridde historien om Sylvia Plath og Ted Hughes inn i denne handlingen er dristig, men vellykket. Det kunne så lett blitt både påtatt og krampaktig.

Det uendelige antallet spaltekilometere og boksider skrevet om de to, kunne også gjort det hele uinteressant uten nytt stoff. I stedet gir boringen i Ted og Sylvias historie luft og nye innfallsvinkler til den om Else og Sivert, samtidig som den står på egne ben.

Igjen: Hva er sant, hvem kan lastes for hva, hvem kan dømme?

Savn

Alle personer i Jens M. Johanssons roman, «Et godt liv», har mistet noe viktig, et viktig menneske. Ordet «savn» er da også et som ofte kommer igjen i denne teksten. Den siste gangen det opptrer, lyder setningen slik: Det finnes savn som blir fylt. Et par setninger lenger ned står erkjennelsen av: «(…) at livet ikke er dømt.

En roman av dette formatet er nesten utenkelig uten et blaff av håp.

«Et godt liv»​ er en strålende roman. Den bør bli Jens M. Johanssons endelige gjennombrudd.