NRK Meny
Normal

Sliten spenning

Tom Egeland kan kunsten å bygge kompliserte fortellingsløp på flere tidsplan – med gammel historie som bakteppe. Slik er det også i «Djevelmasken», den sjette romanen om arkeologiprofessoren Bjørn Beltø.

Tom Egeland

Tom Egeland beherskerkunsten å bygge opp mysterier som disse, mener NRKs anmelder.

Foto: Roald, Berit / NTB scanpix

I innledningen til «Djevelmasken» blir arkeolog Bjørn Beltø engasjert for å hjelpe politiet med en drapssak. Den har foruroligende forbindelser til fortiden, til tidligere drap og okkulte hendelser.

Satan på ferde

Åstedet er Juvdal. I 1708, lå Conrad Krämer, okkult sektleder fra Heidelberg, en dag i snøen foran bygdas gamle stavkirke. Ikke bare var han død, det brant svarte talglys ved kroppen, han hadde visstnok Satans øyne og kunne det være hinmannen selv som hadde tråkket omkring og satt spor med hoven sin?

Djevelmasken

«Djevelmasken» av Tom Egeland.

Det andre døsfallet fant sted i 1963, da den unge kallskapellan Pontius Fjeldberg tilsynelatende ble slengt ut av tårnet på Juvdals nye kirke. I tiden frem til drapet hadde presten slitt stadig tyngre med sin tro og forestillinger om at Satan ville ha ham over til seg.

Til slutt: I 2015 jobber den lokale journalisten Daniel Lyche med en bok om de to dødsfallene og den 4000 år gamle babylonske masken som Krämer i sin tid bragte til bygda. Lyche blir funnet død på samme sted som Fjeldberg 50 år tidligere.

Som antydet i innledningen: Tom Egeland behersker kunsten å bygge opp mysterier som disse, få dem til å henge sammen uten lyte og gi leseren en tilfredsstillende løsning. Egeland veksler elegant mellom de ulike tidsplanene. Han er på veien ofte innom sin helt Beltø, lar ham gå feil og prøve på nytt. Historietråder strekkes til og fra alle nødvendige punkter. Så langt vel og bra.

Sjangerslitasje

Når boken allikevel ikke ble noen stor leseropplevelse for meg, så skyldes det først og fremst en opplevelse av at hele denne sjangeren er i ferd med å bli godt utvasket. Det er etter hvert skrevet svært mange bøker over denne historisk-okkulte lesten, en sjanger som Tom Egeland selv har vært med på å skape. Selv om det har roet seg litt, har vi også her hjemme sett forfattere som Jørgen Brekke og Vidar Sundstøl hive seg ut på dette markedet.

Når ingrediensene enda en gang er djevelen, pentagrammer og andre okkulte symboler, kommunikasjon med de døde, foruten en tråd til Roma og Vatikanet, da sliter jeg lenge med interessen. Det virker for velkjent og det smitter over på historiefortellingen som får et preg av rutine. Dett er, tross alt, den sjette boken om Beltø.

Egeland varierer språket fint i forhold til de ulike tidsepokene, men det glipper noen ganger. Jeg tror ikke at avdøde bondefedre i 1708 vil spørre sin sønn om han har «fikset» hullet i fjøstaket.