NRK Meny
Normal

Ambisiøs og rølpete

Bekim Sejranović har et hardslående, direkte språk. «Han føkkåffa meg», kan han for eksempel skrive, når så du det i norsk skrift sist?

Bekim Sejranovic

Bekim Sejranović har skrevet flere bøker på bosnisk, nå skiver han for første gang på norsk. Nordmenn og den kjedelige norske korrektheten får på pukkelen av en forfatter som knytter an til litterære forbilder som Mark Twain, Ivo Andric, Knut Hamsun og Jack Kerouac.

Foto: Denis Lovrovic

Det er ikke lite dop som fortæres i løpet av «Din sønn, Huckleberry Finn»s drøyt 500 sider. Gjennom konstant narkorus diskuterer fortelleren livets store spørsmål og ender opp med en romantiserende røverhistorie om frihetslengsel og selvbedrag.

Friheten innabords

Originalt er det ikke å sammenligne livet med en elv. Det vet selvfølgelig jeg-fortelleren i denne mursteinsromanen, der han som sin inspirasjonskilde Huckleberry Finn seiler nedover elva med drømmen om den store friheten innabords.

Likevel forsøker han seg, i flere runder: Mannen som skal være kaptein, både på skuta, for fortellingen og for livet selv, erkjenner at ingen er sin egen lykkes smed. Tilfeldighetene styrer våre liv, hvor dårlig vi enn liker det:

Strømmen tar deg, du snor deg, her svinger du til høyre, der til venstre, her unngår du sandbanker, der tjukke trestammer, men den, livets eller vannets strøm, tar deg nedover, framover, mot målet. Aldri bakover. Det finnes ikke bakover. Men samtidig forblir alt det samme. Den samme elva, samme skogen, samme dag.

Din sønn, Huckleberry Finn (s.10)

Rastløshet og rus

Bekim Sejranovic: Din sønn, Huckleberry Finn

Bekim Sejranovic: Din sønn, Huckleberry Finn. Roman, Bokvennen 2015

Er det en slags determinisme å spore? Det kan synes sånn. Jeg-fortelleren vil la seg drive med, vil nye naturen, vennskapet, kjærligheten. Og for å kunne nyte følelsene, uten samfunnets begrensninger, ruser han seg. Ikke så rent lite, heller. Men som forfatteren også skriver:

Man må overdrive litt når en historie skal fortelles, bare for å forsterke "the point of the story".

Din sønn, Huckleberry Finn (s.36)

Selvbiografisk?

Så da må vi kanskje også ta det selvbiografiske med en klype salt? Som Bekim Sejranović selv flykter hovedpersonen til Norge fra Bosnia under Balkan-krigen i 1993. Han studerer litteratur, blir universitetslærer, forfatter og oversetter, og pendler etter krigens slutt mellom sine to hjemland.

Riktig norsk blir han aldri. Helt bosnisk føler han seg heller ikke lenger. Denne doble identiteten og erkjennelsen av å være på siden av samfunnet, bølger bittert gjennom den brokete fortellingen.

«Din sønn, Huckleberry Finn» består av en rammefortelling med en rekke underhistorier – nesten som små noveller inne i romanen. Vår mann er på tur ned elva Sava, som skiller Bosnia og Kroatia og etterhvert renner ut i Donau. Det er sensommer, fortelleren har gjenopptatt kontakten med faren, som han ikke har sett på mange år. Faren er døende; kan de to finne frem til en slags forsoning?

Far og sønn-motivet er ikke nytt i verdenslitteraturen. Friskt blir det likevel, mye takket være den usensurerte dialogen mellom den hardbarkede faren og den mer rustne sønnen, som i skjul smetter små "oppkvikkere" i farens morgenkaffe for å bøte på smerter og svartsyn.

Samtidig får vi historier fra tidligere turer på elven. Hver sommer i mange år har fortelleren seilt her, med den lille båten han kaller Sava-bobla. Det begynte med en drøm om å reise helt til Svartehavet sammen met et par venner i 2006. Den turen kommer han stadig tilbake til.

Frihet versus tilhørighet

Vi snakker om frihet. Lengselen etter en frihet som romanens mange krumspring ettertrykkelig beviser er en illusjon. På den andre siden problematiserer Sejranović begrepet avhengighet. Jeg-fortelleren trenger overskridelsen, enten han får den gjennom matorgier som liten gutt, eller gjennom sex og dop i voksnere alder.

I spennet mellom frihetslengsel og ønsket om tilknytning utfoldes de villeste historier - om japaneren som gråter sine stille tårer over tapet av verdens vakreste servitrise, om nordmannen som blir frastjålet sin bestefars munnharpe av en serbisk krigsveteran eller om elva selv, som etter uvær og flom kan la hele øyer forsvinne, for så å la dem dukke frem igjen, jomfruelig rene og innbydende.

Gjennom de ulike fortellingene, som på overflaten gjerne er utlagt som artigheter, registrerer Bekim Sejranović med ubehag at konfliktene mellom de ulike folkegruppene på Balkan langt fra er over.

Sprekt språk

Bekim Sejranović har et hardslående, direkte språk. Han føkkåffa meg, kan han for eksempel skrive, når så du det i norsk skrift sist?

Skildringene av Sava en tidlig morgentime er så man selv kjenner det kjølige vannet langs kroppen. Sletter, fjell og gammelt kulturlandskap i Europas østlige ytterkant beskrives med stor energi. Også nordmenn og den kjedelige norske korrektheten får på pukkelen av en forfatter som knytter an til litterære forbilder som Mark Twain, Ivo Andric, Knut Hamsun og Jack Kerouac.

«Din sønn, Huckleberry Finn» er en ambisiøs og rølpete jeg-fortelling. De filosofiske utlegningene blir aldri for voldsomme, i god tid før det tar av unnskylder fortelleren alt som narko-rør. I blant er erkjennelsene riktig presise, som når han for eksempel beskriver det turbulente forholdet til en av sine eks-koner som en skikkelig berg-og dalbane laget av satan selv på en av hans dårlige dager (s. 520) eller beskriver kroppen til kompisen sin, som han bare kalle Neger'n, slik:

Neger'n kommer seg ut av flåtehytta si, drar en t-skjorte over sin muskuløse overkropp som er dekket med dårlig skriblede fengselstatoveringer og profesjonelt påførte arr fra springkniver, knuste flasker og kuler fra siste krig på Balkan.

Din sønn, Hucleberry Finn (s. 26)

For mye av det gode

I blant blir jeg utslitt av de mange gjentakelsene og fortellerens evige kokettering med rusens velsignelse. Neida, livet er ikke lett. Det er som en elv, det går ubønnhørlig mot utløpet, det gjelder å gjøre det beste ut av det. For Sava-boblas skjelvende kaptein handler det om ansvarsfraskrivelse, tilbaketrekning og selvsentrering. Hvor rastløsheten kommer fra, har han ingen lettkjøpt forklaring på. Jeg-fortelleren representerer bare seg selv, han blir ikke symbol verken for flyktninger generelt eller for sønner med trøblete forhold til sin far spesielt.

Ambisjonen til Bekim Sejranović er imponerende. Riktig fine registreringer av livets små og litt større tildragelser drysses ut underveis, i denne underholdende, utleverende, men også litt for lange seilasen på livets elv.