NRK Meny
Normal

Oppgjør med tradisjonell poesi

Med tidsskriftet «Den engelske kanal» har vi fått en egen poesi-kanal. Tidsskriftet er en invitasjon til å senke tempoet og skjerpe oppmerksomheten.

Kristin Berget

Kristin Berget er en av bidragsyterne i «Den engelske kanal 2015», med diktet «Jord», som er det beste NRKs anmelderen har lest av henne.

Den engelske kanal er en utgivelse utenom det vanlige. Tidsskriftet gir et bilde av den litterære virksomhet som skjer på siden av det kommersielle kretsløpet, og det demonstrerer hvor viktig oversettelse og dialog er for poesien.

I 2015-utgaven får man nyskrevne dikt av skandinaviske poeter så vel som oversettelser av tre franskmenn og en kanadier, dessuten en billedserie.

Ny-fransk profil

Jørn Sværen

Jørn H. Sværen er redaktøren for «Den engelske kanal 2015»,

Redaktør Jørn H. Sværen har gitt tidsskriftet en tydelig profil i tråd med egne preferanser. Det innebærer at nyere fransk poesi utgjør et slags gravitasjonspunkt, som også de skandinaviske poetene forholder seg – i større eller mindre grad. Det dreier seg om en rekke poeter som, fra 60-70-tallet av, bevisst og programmatisk utforsker språkets bokstavelighet, i en tradisjon som egentlig har hele den modernistiske diktningen som bakteppe.

Her skjer det et oppgjør med den tradisjonelle poesien som stoler på at ordene kan beskrive virkeligheten og at metaforene kan mane frem innsikter.

I stedet utforsker man språket som et slags virtuelt rom. Diktet blir åsted for en rekke presise beskrivelser som skaper en abstrakt rom fremfor å henvise til en kjent virkelighet. På denne måten innbyr diktet til en refleksjon over setningenes og formenes tilblivelse.

Mikroskopisk språkarbeid

Dette arter seg riktignok ganske forskjellig hos de ulike dikterne, og tidsskriftets styrke er at det evner å vise stor variasjon samtidig som det har et tydelig ståsted.

Hos Claude Royet-Journoud, en av de mest innflytelsesrike poetene, er diktene minimalistiske og abstrakte, skåret inn til benet, samtidig som de virker utprøvende. Han er representert i «Den engelske kanal» med tre små poesistykker (gjendiktet av Jørn H. Sværen), som gir en fin prøve på mikroskopisk språkarbeid. Om dette ikke er min personlige favoritt, er det lett å anerkjenne det grunnlagsarbeidet som her gjøres på poesiens felt.

Dikt-suiter

Andre bidrag er ikke fullt så minimalistiske. Her vil jeg fremheve svenske Beata Berggren og kanadiske Lisa Robertson, som for meg er nye bekjentskaper. Begge har skrevet dikt-suiter der det finnes et narrativt riss, noe som virker ansporende på lesningen.

Berggren har bidratt med en serie på «75 eksperimenter», for det meste enkeltstående setninger. Vi kan spore en slags utvikling når vi leser, og det finnes en «hun» og en «han» og et møte, men likevel blir ikke fortellingen håndgripelig. Slik lyder et utvalg setninger:

1. Hon är ett i raden av ord
2. Hon nämns flera gånger i brevene.
10. Han känner till henne genom vad han sett på fotografiet.
28. Hon känner bara till honom genom vad andra har sagt om honom.

Beata Berggren / «75 eksperimenter»

Under lesningen blir man gradvis oppmerksom på at man ikke leser om fysiske kropper, men om språk, bilder og spor av mennesker. Samtidig ser man at en det utspiller seg en hel del gjennom språket og bildene, og at menneskene virker merkverdig nærværende, selv om de i egentlig forstand er fraværende.

Tidsmarkører

Lisa Robertson

Det er steker språklige kvaliteter i Lisa Robertsons «Utopia».

Lisa Robertsons bidrag «Utopia» (gjendiktet av Arve Kleiva) har en rekke tidsmarkører som indikerer at det dreier seg om en fortelling, men også her er det ikke-nærværende, det tilblivende og det virtuelle viktig.

Utopia betyr jo ikke-sted, så det er en ganske treffende tittel. Jeg blir slått av de språklige kvaliteter i Robertsons dikt, der en finner setninger som denne: Rent som et tre venter ansiktet på form. Og denne: Det var mer en bølge enn en gjenstand, mer en gest enn en tyngde.

Glemsel

Også norske Kristin Bergets peker seg ut i dette selskapet. Hennes bidrag «Jord» befinner seg et stykke fra den franske bokstaveligheten, med bruk av tradisjonelle poetiske motiver, men også her finnes det en slags dragning mot et nullpunkt.

Kristin Berget leser diktet Jord under lanseringen av Den engelske kanal

Diktene beskriver hvordan plogfuren revner jordskorpen, slik at fortidens dyrelevninger kommer til syne. De viser hvordan alle skapninger er gjenstand for en enorm glemsel og så å si vender tilbake til jorda, som et nøytralt sted. Det er et veldig fint bidrag og det beste jeg har lest av Berget.

En dose galskap

Stéphane Mallarmé

Stéphane Mallarmés «Igitur» er spennende lesing, en fortelling om den moderne poesiens fødsel.

Foto: Wikipedia

Det siste bidraget i antologien er Stéphane Mallarmés «Igitur» fra 1870, en nøkkeltekst i modernistisk poesi, her gjendiktet til norsk av Knut Stene-Johansen. «Igitur» er rett og slett fortellingen om den moderne poesiens fødsel, fremstilt som et slags alkymistisk prosjekt.

Teksten beskriver hvordan poeten søker seg mot det absolutte og upersonlige, og så forsvinner til fordel for språket selv. Dermed «overlates initiativet til ordene», for å bruke Mallarmés kjente formulering. For at poesien skal fødes, må altså poeten selv dø.

I teksten møter vi Igitur, et barn, som trer ut av værelset sitt ved midnatt, i det øyeblikk da terningene skal kastes og den absolutte akten utføres. Han går «ned trappene i menneskesinnet» og legger seg i gravkammeret, i asken fra forfedrene. Det er en fragmentarisk og besettende tekst.

Dette er spennende å lese, fordi en føler at grunnen svikter under føttene på en og alt står på spill. Det er en besettelse og en galskap i denne fortellingen på vei mot det absolutte. Samtidig er det en svært så kompakt tekst, som ikke er lett å bli klok på, til tross for det presise språket og den fortellende formen. «Igitur» er dessuten uferdig fra Mallarmés hånd og trykkes her med varianter og noter. Dette er en tekst som krever hengivenhet fra leseren – dessuten en dose galskap.

Skjerpet oppmerksomhet

«Den engelske kanal» er en kjærkommen håndstrekning til leseren som vil orientere seg i samtidspoesien, og trenger en inngang.

Det er flott å se hvordan tidsskriftet viser kontinuitet så vel som bredde og variasjon innenfor den språkkritiske poesien. Det skjer noe med enkelttekstene når de sidestilles på denne måten – Mallarmés poetiske alkymi og Royet-Journouds kompromissløse minimalisme sammen med et knippe mer tilgjengelige tekster, skrevet av poeter som har lært en hel del av sine forgjengere, men har andre prosjekter.

Mest av alt er tidsskriftet en invitasjon til å senke tempoet og skjerpe oppmerksomheten.