Ali Smith er av den sjeldne typen forfattere som kan skrive både innsiktsfullt og underholdende om kunst på samme tid. Hun er for smart til å bli svulstig, for spretten til å bli omstendelig. Og som alltid er de språklige nyansene av ypperste kvalitet.
«Begge deler», eller «How to be both», som når sant skal sies er en bedre tittel enn den norske, inneholder to sidestilte historier. Som i England blir romanen faktisk utgitt i to utgaver, der den ene begynner med nåtidshistorien, den andre med en fortelling fra 1400-tallet.
Hva som er nytt eller gammelt, overflate eller dybde, se det er noe av det Ali Smith vil utforske i denne romanen, som sanselig skriver frem freskomalerier fra renessansens Italia.
Kvinne eller mann?
Fransesco della Cossa er hovedperson i fortellingen fra 1400-tallet. Han er født som jente, men må fremstå som gutt og senere mann for å få utdannelse og arbeid som maler.
George er hovedpersonen i nåtidsfortellingen. Hun heter egentlig Georgia og kan som tenåring se ut som en ulenkelig gutt.
Denne dobbeltheten vitner om at Ali Smith fortsetter sin utforsking av kjønn og seksualitet. Hva er medfødt? Hva er tillært? Og hvilke muligheter har man i livet, om man fødes som gutt eller jente?
Dette fotografiet på omslaget av «Begge deler» av de franske sangerinnene Sylvie Vartan og Francoise Hardy fra 1963 har en helt spesiell betydning i Ali Smiths nye roman.
To romaner i en
De to historiene i romanen er tilsynelatende adskilte. Men så er de sammenflettet, likevel, på forbløffende vis.
Seksten år gamle George sørger over moren som nettopp er død. Moren hadde en fascinasjon for renessansemaleren Francesco del Cossa, og tok med seg datteren til Italia for å se bildene hans ikke lenge før hun døde. Freskomaleriene hadde vært skjult under annen murpuss og først blitt avdekket etter lang tid i glemsel.
Fransesco del Cossa selv – som var en faktisk maler – var det ingen som husket. Hadde det ikke vært for at man på 1800-tallet fant et brev han hadde skrevet til oppdragsgiveren med bønn om høyere lønn enn de andre malerne, siden han mente han malte bedre enn dem.
Levende og døde
Ali Smith bruker freskoteknikken til å diskutere menneskenes plass i historien. For er det ikke slik at alt henger sammen med alt? Det som er skjult for vårt øye her og nå, kan være det opprinnelige.
Ingen mennesker er løsrevet fra historien, minnene eller erfaringene til de som er gått foran. Fortiden er tilstede i nåtiden; Ali Smith er modig nok til å skrive inn døde i de levendes verden, uten at det blir fantasy av den grunn.
Snarere får hun sjansen til å reflektere over vår tids teknologiske nyvinninger på en svimlende fri og humoristisk måte.
Motpolene gutt og jente, levende og død, fortid og nåtid, forgjengelighet og udødelighet må omdefineres under lesingen av Smiths roman. «How to be both» handler nettopp om at man kan være to ting, «Begge deler» på en gang.
Kunsten og livet
Smith diskuterer kunst gjennom å dvele ved blikket som fanger det originale, gå konkret inn i en spesifikk situasjon og nettopp si noe allment. Hun skildrer kunstnere som leter seg frem til akkurat den fargen som har liv.
Hun skriver dessuten frem kunstens politiske betydning, enten via en forsmådd maler som latterliggjør oppdragsgiveren sin på murveggen i rikmannspalasset, eller gjennom hemmelige aksjonister som distribuerer videosnutter med lyrikk og polemikk som pop-opp-glimt i en elektronisk verden.
Smith er smart. Hun utvider vår forestilling om verden, gjør oss nysgjerrige. Selv navnet på renessansebygningen i Ferrara har hun glitrende sydd inn i teksten – Palazzo Schifanoia – Schifanoia betyr flukt fra kjedsomhet. Gjennom fortellingen leser vi at kunsten er flukt fra kjedsomhet, og mens vi leser, må vi erkjenne at denne romanen er kunst.
Ja, Smith er smart. Og hun er nesten fanatisk opptatt av språkets mange muligheter. Derfor skriver hun romaner som ikke er lett å oversette. Dobbeltbetydninger, ordspill og grammatisk kverulering er imponerende godt ivaretatt – og gjenskapt – av Smiths norske oversetter gjennom mange år, Merete Alfsen.
