Anmeldelse

Skarpt kammerspill fra Ian McEwan

Presisjonsnivået er utsøkt og fallhøyden stor. Men med «Barneloven» berører Ian McEwan igjen med en roman som diskuterer de aller største spørsmål.

Ian McEwan

Ian McEwan er en av Englands fremste forfattere. Han treffer blink også med årets roman.

Foto: Annalena McAfee

Åpner du en bok av Ian McEwan, må du være forberedt på sinnsbevegelse. Det rare er at om han maner frem de store følelsene aldri så mye, så blir tekstene aldri banale. De fremstår tvertimot gjennomtenkte, nesten kjølig beregnende, for Ian McEwan er en mann som vet hvor han vil og han vet hvordan han skal få leserne sine dit.

Utfordres

Ian McEwan Barneloven

Ian McEwan har som alltid skalpellskarpe observasjoner av mennesker som rykkes ut av balanse.

Årets roman er nærmest et kammerspill. Den middelaldrende Fiona Maye, som er høyesterettsdommer i familieretten i London, får en utfordrende sak. En 17 år gammel kreftsyk gutt nekter å motta livreddende blodoverføring, fordi han er Jehovas vitne. Sykehuset ber dommeren om lov til å behandle ham på tross av gutten og foreldrenes vilje.

Samtidig, på hjemmebane, ber Fionas trofaste ektemann gjennom et langt liv om hennes tillatelse til å innlede et sidesprang med en 30 år yngre kvinne. Han ønsker å oppnå kroppslig ekstase en siste gang i livet, sier han, og vil ha konas tillatelse, for han elsker henne fremdeles og vil ikke gå bak hennes rygg.

Den snart 60 år gamle Fiona, den erfarne dommeren som har hatt kontroll på det meste i livet, opplever til sin forbløffelse at hun handler stikk i strid med sine egne prinsipper både privat og profesjonelt. Er hun på vei inn i en sjelelig krise?

Midt i McEwan-land

Parallelt med Fionas konkrete dilemma, skildrer McEwan noen av sakene hun har lagt mye arbeid i. De er som små noveller i seg selv, dramatiske, men også tydelig preget av McEwans motvilje mot romantiseringer. Flere av familietvistene understreker, som hovedfortellingen, forfatterens tydelige skepsis til religion.

Hadde jeg fått denne boken i hendene uten å vite hvem den var skrevet av, ville jeg tippet den var signert Ian McEwan. Han er nemlig svært gjenkjennelig i sine skalpellskarpe observasjoner av mennesker som rykkes ut av normaliteten.

Skikkelsene hans er som oftest tett knyttet til yrket sitt, hva enten de er dommere, hjernekirurger eller klimaforskere. Deres verdigrunnlag i livet er nettopp preget av den kompetansen de har tilegnet seg gjennom jobben. Og disse menneskene, alle dyktige og veltiplassede i sine miljøer, er det som brått dyttes ut av balanse.

Se Ian McEwan i Dagsrevyen

Øyeblikkets muligheter for magi eller fiasko

McEwans litterære og psykologiske klokskap ligger i de små øyeblikkene. Gang etter gang fanger han akkurat den lille scenen der romanfigurene snakker forbi hverandre, misforstår hverandre, må ta et valg, og ofte velger feil. Gang etter gang gir han skikkelsene sine – og oss som leser – et etisk dilemma det kan synes umulig å finne noe entydig svar på.

Rent dramaturgisk kunne «Barneloven» nesten vært et film-manus, så scenisk er den bygget opp. Dialogene i rettssalen har vi sett så mange ganger på TV, scenen der aktoratet spør, der vitner blir satt til veggs eller imponerer med sine meningers mot, før dommeren må ta en nervepirrende pause før hun avsier sin dom.

McEwan skriver dialogene ut, ord for ord, gjennom direkte tale. Fionas nedskrevne dommer blir stående som filosofisk velbegrunnede utredninger – ordene er veid med omhu og får presedens for kommende saker.

Tydelig plot

Hjemme, derimot, mellom Fiona og Jack, er det dørgende stille. Ektefellene omgår hverandre på lette føtter mens elefanten i rommet snart truer med å sprenge dem ut av leiligheten. Det er sårt, svært menneskelig, og slående godt observert.

Faren ved å skrive så velkomponerte og konfronterende romaner er at skikkelsene kan bli brikker i et vel tydelig spill. Der Fiona skildres med stor dybde når både hode og hjerte utfordres, blir skikkelsene rundt henne mer som rollefigurer å regne; de er der for å la henne stå frem med all sin tvil og uro.

Ian McEwan har skrevet bedre bøker enn «Barneloven». Både «Om forlatelse» og «Lørdag» er ferske eksempler i så måte. Men årets roman gir mer enn nok: Over et imponerende konsentrert format på 200 sider diskuteres uhåndgripelige emner som sannhet og løgn, religion eller fornuft, trygghet versus sårbarhet.

Nok en gang viser Ian McEwan hvor lite som skal til for at vi alle kan rykkes ut av tryggheten i våre liv. Det er en ubehagelig, men ikke desto mindre viktig påminnelse.

Romanen er stødig oversatt av Halvor Kristiansen.