NRK Meny
Normal

Dikt om døden

De tre diktsamlingene som skal anmeldes her kunne knapt vært mer forskjellige, men den biografiske bølgen har nådd poesien også.

Hildegunn Dale

Hildegunn Dale formidler veldig fint hvordan en fatal hendelse lager en flenge i virkeligheten. Av de tre diktsamlingene er det «Ein halv dag» som gjør sterkest inntrykk på NRKs anmelder.

Når tre av årets diktsamlinger gjør døden til sitt tema, er det ikke på den abstrakte måten. Torgeir Rebolledo Pedersen skriver om tapet av sønnen, Jan Jakob Tønseth skriver om å ha vært alvorlig syk, og Hildegunn Dales diktsamling handler om farens selvmord.

Døden er et av poesiens store tema, trolig det aller største – det som levner oss mennesker små og hjelpeløse, som rykker oss tilbake fra vårt overmot og våre høyst forgjengelige gleder. Tidligere skrev man gjerne sørgedikt i form av elegier, men i dag har vi vel knapt noen etablerte konvensjoner for å skrive om døden.

Den personlige erfaringen

Likevel er det interessant å se at det ligger en personlig erfaring til grunn for to av dem. Torgeir Rebolledo Pedersen skriver om sønnen som døde i en trafikkulykke i «Åstedsblomster», og Jan Jakob Tønseth skriver om erfaringen med å ha vært alvorlig kreftsyk i «Muntre dødsdikt og andre dikt». I den tredje diktsamlingen, Hildegunn Dales «Ein halv dag», møter vi et «jeg» som reflekterer rundt farens selvmord. Jeg ser en tendens her.

Den biografiske bølgen synes å ha hatt sin virkning også innen poesien, slik at terskelen er lavere for å skrive om personlige erfaringer, og ikke minst for å bekjentgjøre at utgangspunktet er personlig.

Et slikt utgangspunkt inngir leseren med en viss ydmykhet, og det gir også et emosjonelt trykk til lesningen, men siden vi ikke har noen annen tilgang til disse historiene enn diktsamlingene, må de også leses som litteratur – noe annet ville vært umulig.

Noko som ikkje er forstått

Ein halv dag av Hildegunn Dale

«Ein halv dag» er en gripende og modig diktsamling. (Samlaget, 2015)

Av de tre diktsamlingene er det Hildegunn Dales «Ein halv dag» som gjør sterkest inntrykk på meg. Det er en gripende og modig diktsamling, som evner å sette ord på mange sammensatte følelser.

Jeget i diktsamlingen beskriver minnet om faren som er blitt borte, og ikke minst alt det konkrete som bærer disse minnene: arbeidet hans og hagen han har etterlatt seg, landskapet han har levd i og fotografier der han er avbildet. Selve dagen for selvmordet danner et sentrum i diktsamlingen.

Dale formidler veldig fint hvordan den fatale hendelsen lager en slags flenge i virkeligheten mot noe uforståelig og utilgjengelig. Tittelen «Ein halv dag» viser nettopp til dette:

Å gå utan ly frå andre sine tankar.

Du har gått vidare, til den andre sida av ein dag.

Eg ber med meg noko som ikkje er forstått eller erfart.

Noko uferdig. Ein distanse.

Når eg opnar munnen og snakkar om denne dagen

er eg glad for kvar scene fortald av andre

som eg greier å setje lys til.

Hildegunn Dale / «Ein halv dag»

Selvmordet og friheten

Åstedet for handlingen beskrives som det stedet der alt begynner å flyte og gå fra hverandre. Et sandtak, en bil og et gevær blir konkrete brikker i et bilde som likevel ikke henger sammen. For jeget blir skrivingen blir en måte å bearbeide det uhåndterlige på.

«Eg kan ikkje forlate dette landskapet slik. Elektrisk, uoppklart.», leser vi. Samtidig blir det å skrive en måte å nærme seg faren på: «Du skal ikkje vere aleine den dagen. Ikkje i skrifta mi, som hektar seg i di». Det er en vakker tanke Dale formidler her.

Det som slår meg som særlig modig i denne diktsamlingen er at Dale tar opp spørsmålet om individets frihet og selvstendige valg.

Selvmordet kan sees som den ultimate frie handling i filosofisk forstand, men som Dale viser, er det også en ensom handling. Jeget fremhever at dette var et valg faren tok, uten å spørre noen. «Du gjorde deg fri. Lukka boka du las i / og gjekk utan nokon si velsigning, ut på trappa».

Samtidig knyttes en sår refleksjon til en slik selvstendighet: Den selvstendige kan mangle mot til å vise sitt mørke og kan frykte å miste seg selv ved å åpne seg. På denne måten tar Dale fatt i spørsmål med stor filosofisk og psykologisk rekkevidde, og hun gjør det med varhet og klokskap.

Åsteder

Åstedsblomster av Torgeir Rebolledo Pedersen

Diktene som berører dødsfallet direkte, er samlingens sterkeste. (Oktober, 2015)

I «Åstedsblomster» tar Torgeir Rebolledo Pedersen utgangspunkt i en veldig konkret side ved døden. Åsteder er gjerne trivielle steder i seg selv, mens hendelsene det er snakk om, er hinsides fatteevnen. Titteldiktet gir en gripende skildring av grøftekanten der sønnen døde:

du døde der vi la åstedsbuketten / din mor og jeg / blant noen brukne strå /et par motorveigrå / rylliker / et knippe matte blåklokker / en svartsvidd gresstust

Torgeir Rebolledo Pedersen / «Åstedsblomster»

Denne stedsskildringen gir et enkelt, men veldig ladet bilde av døden og dens brutalitet. De tilskitnede, skadde vekstene er det eneste som vitner om ulykken, og en ny bukett legges midt blant dem av de etterlatte, som et vakkert, men forstyrrende innslag i landskapet. Diktet gir inntrykk gjennom sitt stille alvor, uten staffasje.

I diktsamlingen finnes det et knippe dikt som på denne måten berører dødsfallet ganske direkte, og de er samlingens sterkeste. Flertallet danner en slags bakgrunn ved å skildre barndomsminner, familieanekdoter og far-sønn forhold i videre forstand. Ikke alle disse klarer å løfte seg fra anekdote til poesi, og noen er litt lettbente. Men også her finnes det høydepunkter, ikke minst når Rebelledo Pedersen inndrar russisk historie (særlig Peter den store) og peker på en slags historisk lovmessighet i forholdet mellom far og sønn.

Høystemte dikt

Muntre dødsdikt og andre dikt av Jan Jakob Tønseth

Jan Jakob Tønseth formidler sorgmuntert og jovialt når han skriver dikt om sine erfaringer som kreftsyk. (Cappelen Damm, 2015)

I Jan Jakob Tønseths «Muntre dødsdikt» møter vi en ganske annen form og tone. Hvis vi skal sammenligne de tre, kan vi si at Hildegunn Dale skriver med en veldig varhet og bygger opp dikt av små fragmenter. Rebelledo Pedersen skriver jordnært og liketil, og han komponerer enkeltdikt med titler.

Tønset derimot, skriver høystemte dikt med fast versemål og enderim, for det meste sonetter. Han velger altså å skrive seg inn i en klassisk tradisjon når han skal formidle sin erfaring med å være kreftsyk, og han går også i dialog med Henrik Wergelands følelsesladde dikt fra dødsleiet. Sånn sett kan en si det er snakk om pastisjer, bevisste etterligninger av eldre modeller.

Spørsmålet er hva oppnår Tønseth med å bruke denne formen. Den skaper en veldig distanse, noe som forsterkes av det muntre toneleiet. Alvorlige tema behandles på en friskt og freidig måte, slik som her, i den første strofe i åpningsdiktet:

Jeg ligger i min seng på hospitalet / from som et lam og nylig operert. / Nå er jeg sammen sydd og bandasjert. / Jeg er våken og i det reale.

Jan Jakob Tønseth / «Muntre dødsdikt»

Noen vil kanskje mene at dette er en befriende munterhet, men jeg synes ikke Tønseth lykkes så godt med å få sagt noe vesentlig i disse diktene. Hos Wergeland fungerer den høystemte tonen fordi diktene er så uttrykkssterke og bæres av enkle, men ladede bilder. Hos Tønseth blir det for litt for sorgmuntert og jovialt, og litt for tett på klisjeene. Likevel skal det sies at dette er svært gjennomarbeidede dikt, der nettopp formen tillegges stor betydning.

Dykk inn i alvoret

Når tre etablerte skikkelser i norsk poesi skriver om død, sykdom og forgjengelighet, er det en forbløffende variasjon i uttrykket. Kanskje bekrefter dette utsagnet om at sorgen er individuell, men det tydeliggjør først og fremst at det er snakk om tre svært forskjellige poetikker.

For leserne kan slike dykk inn i alvoret være livsviktige. Jeg tror at de diktsamlinger som når flest og får størst betydning for den enkelte, er de som beskriver erfaringer som det er vanskelig å finne språk for, slik som sykdoms- og tapserfaringer.