I Paris finnes den unge kvinnen som heter Alex. Hun er vakker, er lei for at det ikke blir noe med henne og kjærligheten, og har oppdaget at hun både kan og liker å fremstå som en annen enn den vanlige Alex. Hun blir første gang oppmerksom på dette i en parykkforretning, i det hun ser seg selv som rødhåret.
Én dag har hun en mann i hælene, litt for gammel, men Alex er ikke i tvil om at han følger etter henne. På vei hjem fra restaurant, dukker den samme fyren opp, slår henne ned på brutalt vis og drar henne inn i en varebil. Hun er kidnappet – av en mann som ikke vil si stort mer enn å kalle henne hore og at han skal se henne dø.
Og det skal hun gjøre, stengt inne i et bur, så lavt og trangt at bevegelse er umulig. Alternativet til kidnapperens plan, er rimeligvis at politiet finner henne først: i dette tilfelle ved den svært spinkle og kortvokste Camille Verhoeven og hans nærmeste medarbeidere. Samtidig er historien både verre og mer komplisert enn som så.
«Alex» er andre del i en serie på fem romaner om etterforsker Camille Verhoeven.
Sterk komposisjon
Resten må leseren finne ut av selv. Men; man skal ha mye i mot kriminal- og spenningslitteratur for å finne den litterære turen med Alex og Camille bortkastet.
Det plottet som ligger under denne kriminalfortellingen, er av et slag man gjerne kaller utspekulert, kanskje også utkrøpent, uten at det er påfallende under lesingen. (Slik er det jo også med gode og godt utnyttede plot: De er der og bærer det hele, men synes ikke).
Fortellingen, og ikke minst den kunstnerisk begavede Camille Verhoeven, går gjennom en hel serie av stemningsskifter etter hvert som begivenhetene og etterforskningen bringer opp ny innsikt og krav om å tenke gjennom det hele på nytt.
Tung tematikk
Når dette også er ei bok som er verdt å lese for annet enn sitt spenningsnivå og sin innebygde uhygge, så skyldes det tematikken: konsekvenser av grov omsorgssvikt overfor barn – misbruk av barn. Sier jeg mer, går det utover lesingen, så det får holde.
Men sterkt og vondt, er det. For ikke å snakke om den rendyrkede ondskapen som tyter ut av fortellingen etterhvert. Alt beskrevet og fortalt på et nivå som gjør at boka lett beveger seg forbi det rene underholdningsformatet.
Fransk temperament
Jeg kan for lite fransk til å kunne vurdere hvor god Christina Revolds oversettelse er – som sådan. Det jeg ér sikker på, er at teksten fungerer godt på norsk. Fortellingen lever rent språklig på et ganske hverdagslig nivå – i positiv forstand, vel å merke, der dialogene sitter godt og det fornemmes et umiskjennelig fransk temperament, uten at forklaringer må til.
Så legger jeg til at boka om Alex også preges av en underliggende humor i Pierre Lemaitres fortellerstil – en slags løpende kommentar, som er lett å like. Midt i alt det svarte alvoret som ligger til grunn for denne kriminalromanen.
«Alex» er andre del i en serie på fem romaner om Camille Verhoeven og hans kolleger. Det vil være helt i orden om forlaget gir oss flere av dem.
