For noen kan det føles som det å få barn er toppen av lykke. Andre kan greit klare seg uten.
Søstrene Ida og Marthe i Marie Auberts nye roman, vil begge ha barn. I denne boken er ingen av dem lykkelige.
Tidstypisk
Ingen kan kritisere Marie Aubert for ikke å følge med i timen. En liten måned etter A-magasinets lange dokumentar om at stadig flere kvinner fryser ned egne egg for mulig befruktning senere, lar Aubert hovedpersonen Ida, nettopp fylt 40, oppsøke en klinikk i Sverige for å få hentet ut egg. Ida er kronisk singel, vaklende ut av kortvarige forhold til menn som allerede er opptatt. Lillesøsteren Marthe, derimot, ser ut til å ha funnet fremtiden med samboeren Kristoffer og hans lille datter. Marthe ønsker seg et eget barn, og endelig, etter flere prøverørsforsøk, er hun gravid. Den gledelige nyheten får storesøster Ida i fleisen når hun kommer til feriehytta på Sørlandet, der de alle skal feire morens 65-årsdag.
De første setningene i boken er blant de beste:
Sjalusi
Effektivt tegner Aubert frem Ida, 40-åringen som oppriktig mener hun er penere og flinkere enn lillesøsteren og som nå føler seg forulempet over søsterens lykke. Den lille buss-scenen på vei til sørlandsidyllen er virkningsfull, det raljeres med barn med bråkende iPad og hipsterfar med skjegg og en dum liten manbun.
Like etter, når Ida i et tilbakeblikk minnes hva som skjedde på fertilitetsklinikken, viser Aubert seg også som en skarp betrakter. Først i skildringen av den svenske legen, som forteller hvor jättejättejättepopulärt det er blitt å fryse ned egg, og så:
Når alt skal begynne, skriver Aubert, og nesten umerkelig, men likevel rørende, signaliserer bruken av ordet alt og skiftningen av verbtid Idas sårbare og inderlige håp.
Gnir det inn
Utover i romanen er derimot Aubert tyngre på labben. Konflikten mellom søstrene blir overtydelig, det er som om Aubert må forsikre seg om at leseren får med seg Idas refleksjoner over hennes egen oppførsel. Der en Tiller eller Marstein kan avkle sine personer gjennom subtile beskrivelser av handlingene deres, lar Aubert sin Ida støtt forklare hva hun tenker og føler når hun agerer som hun gjør. Her skal intet skammelig ubehag gå tapt. Det blir samtidssmart, småmorsomt, men altså vel styrende.
Nå er det gjennomgående Ida som fører ordet og har sitt blikk på de andre, så det er vel som det skal være at figurene føles sjablong-aktige. Noen sparsommelige antydninger til hvordan Ida oppleves av resten av familien, får vi gjennom morens kjæreste, Stein, som aldri tar virkelig grep, men mildt maner Ida om å ta seg sammen.
Novelle-materiale?
Marie Aubert debuterte som forfatter i 2016 med novellesamlingen «Kan jeg bli med deg hjem». På en måte føles også «Voksne mennesker» som en lang novelle. Den har et enkelt plot, en dramatisk kurve mot en mulig utløsning som kan få konskvenser langt ut over historiens nåtid.
Settingen med familiehytta, der barndommens minner og følelser ligger nedarvet, er som bestilt for en søskenkonflikt, om ikke akkurat original. Boken vil sikkert få mange til å nikke gjenkjennende både til det maritime sommer-miljøet og til familiære følelser som sjalusi, tilkortkommenhet og ukontrollert sinne.
Kanskje er det ikke så farlig, da, at vi ikke får noen ny erkjennelse på kjøpet.
Passer for deg som
- liker å bli ristet litt i sommeridyllen
