NRK Meny
Normal

Sympatisk start fra Bjørnstad

Å skrive et selvbiografisk verk i seks bind, er et ambisiøst prosjekt. Ketil Bjørnstad har tatt sjansen og gir oss gode glimt av det som skal bli den voksne kunstneren.

Ketil Bjørnstad

Ketil Bjørnstad er ute med første del av «Verden som var min». Han starter med 1960-tallet.

Foto: Lars Eivind Bones / Dagbladet

Er det Karl Ove Knausgård som har gitt Ketil Bjørnstad mot til å gå i gang med noe så halsbrekkende som en selvbiografisk romansyklus på seks bind? Selv sier Bjørnstad at det var arbeidet med boken «Veien til Mozart», der han både skriver om Mozarts liv og sitt eget møte med Mozarts musikk, som viste hvilken befrielse det var å skrive selvbiografisk i romans form.

Ketil Bjørnstad "Verden som var min"

Historiefortelling: «Seksti-tallet»' blir også en fin repetisjon av et tiår med store omveltninger.

Det er uansett umulig ikke å ha Knausgårds Min kamp-serie i bakhodet når man går til det som skal bli Bjørnstads seksbindsverk «Verden som var min».

Angstfylt

Også Bjørnstads kamp går på livet løs. Guttungen har mareritt om at mor dør eller at foreldrene skilles. Men tonen er mildere, blikket videre - og foreløpig barnsligere - enn hos hans yngre kollega Knausgård. Begge er kunstnere som skriver om å være kunstner. Begge skriver om forholdet til far (Bjørnstad like mye om forholdet til mor) og om kunstuttrykk som har preget dem. Forøvrig er det umulig å sammenligne ett liv med et annet, ett temperament med et annet.

Ketil Bjørnstad, som er født i 1952, beskriver i dette første bindet ett og ett år fra han er snart åtte til nesten atten. «Seksti-tallet» blir en oppvekstroman og en kunstnerroman i ett. Ketil slutter på skolen som 15-åring og vier dagene sine til musikken. Det er konsertpianist han skal bli, det tror han i alle fall selv, der han går med Aftenposten morgen og ettermiddag for å tjene penger til noter og konsertbilletter og slurver med korrespondansekurset som skal gjøre ham i stand til å ta ungdomsskole-eksamen som privatist.

Tilbakeskuende

Bjørnstad veksler mellom å omtale seg selv som «jeg», «han» og «Bjørnstad-gutten». Glimtvis er han den voksne mannen som ser tilbake. Uopphørlig, og kanskje litt for tydelig, skinner den erfarne forfatteren som kan beskrive verdensbegivenheter i retrospektiv gjennom. Men sekstitallets omveltende hendelser skrives også frem i en frisk og barnlig nåtid. Vi er helt nær Ketil i livet med mor, far og bror der de flytter fra Røa til Bærum og til Frogner, det er Steinerskole og eurytmi, guttekor, skolekorps og lengdeløpsskøyter. Men også den store verden, og ikke minst det fjerne verdensrommet, tar betydelig plass.

Den veslevoksne guttungen er opptatt av den kalde krigen, av romkappløpet, av filmstjerner og følsomme franske filmer. Flyulykker florerer i mediene og i Ketils bevissthet, angsten for katastrofer og brå død gjør at han får med seg store og små ulykker i alle kriker på kloden.

I hans hjemlige miljø blir redselen for at foreldrene skal skilles en marerittaktig puls som slår og slår, helt til den mot slutten av romanen dempes av erkjennelsen av at livet nettopp går i uventede kast. Barndommen er over, Ketil er klar for voksenlivet.

Fine foreldreportretter

Romanen virker litt stiv i starten, med et utpreget litterært og tilbakeskuende språk. Men så, side for side, skriver Ketil Bjørnstad frem rastløsheten og kjærligheten som preger den lille familien.

Foreldrene portretteres på nydelig vis; den venstreorienterte ingeniør-faren, pasifist på sin hals, som motvillig må innrømme at NATO kanskje er en nødvendighet og moren, fra sin musikerfamilie, som aldri bebreider sønnen for at han sluntrer unna skolen. Selv beskriver forfatteren seg som den etterhvert svært overvektige gutten som er mye alene, som gremmes over sin egen feighet, som helst vil være usynlig men som først og sist higer etter jenter i alle aldre.

I lengste laget

Etter min mening kunne dette første bindet i «Verden som var min» stått like sterkt uten mange av ulykkes-referansene som blir nærmest for tidsmarkerende faktadryss å regne. Koblingene mellom verden og jeg'et blir i blant for løse. Samtidig liker jeg at leserne må trekke noen linjer selv, slik vi måtte i Cecilie Engers biografiske roman «Mors gaver» som heller antyder enn postulerer.

Og når Ketil Bjørnstad skriver om hvordan studentopprøret i 1968 fletter seg sammen med pianistspirens egen motstand mot autoritære læremestre, inviterer han leserne med til en grundigere forståelse av livssyn og musikalske veivalg. Dette er mannen som senere blant annet skal skrive - og skape musikk - om Oda Lasson, Hans Jæger og Edvard Munch.

Roman, historiefortelling eller erindringsbok, å sette merkelapp på dette første bindet i «Verden som var min» er ikke uten videre lett. Jeg ser uansett frem til fortsettelsen.

Starten gir gode glimt av det som skal utvikle seg til den søkende, utprøvende og sosialt engasjerte kulturpersonligheten Ketil Bjørnstad.