- FORFATTER: Steffen Kverneland
- TITTEL: «Vampyr»
- FORLAG: Cappelen Damm
La meg si det med én gang: Steffen Kvernelands romandebut er ikke noe skjellsettende litterært verk. Teksten er heller platt, gjentagelsene mange, og lite overlates til leserens fantasi. Likevel: En god stund holder «Vampyr» på interessen, for boken byr på en lidenskapelig lek med mytene om Munch, utlagt med splatter-sans og undergangs-symbolikk.
Blodig affære
Kvernelands bilder fra Oslo sånn cirka 2020 og Kristiania rundt 1890 er symboltunge. Dystre. Munch-parafrasene likedan, de er i tillegg oversprøytet med blod i vemmelige varianter. Og blodig skal det bli.
Slik åpner boken:
Er selv hovedperson
Flere stemmer får lyde, blant dem både Munch selv, hans ukjente bror og en fattig student hvis etterlatte dagbok mer enn antyder groteske hendelser i Munchs kjølvann. Steffen Kverneland er selv en av hovedpersonene. Han beskrives som en forfyllet tegneserieskaper med et voldsomt Munch-oppheng.
Det blir svært ubehagelig for romanfiguren Steffen Kverneland når han jakter på sannheten om Edvard Munchs liv i romanen 'Vampyr'. Boken er påkostet med gullforgylt tittel på forsiden og mørke hel- og dobbeltsides illustrasjoner gjennom hele romanen.
Via sin gode venn Liv Jacobsen, som er konservator på det nye Lambda-museet på Tøyen (Kverneland får inn adskillige stikk til den politiske håndteringen av Munchs kunst, både med plassering og utforming av Lambda og en eventuell tillatelse til bygging på tomten ved Munchs atelier på Ekely) får Kverneland snusen i at det er gjort et oppsiktsvekkende funn av nytt Munch-materiale ved sommerhuset hans i Åsgårdstrand. Både hittil ukjente malerier og dagbøker er funnet.
Samtidig blir det begått flere bestialske mord i Oslo. Ofrene er alle tappet for blod. På museet dukker en innpåsliten og ubehagelig kunstsamler opp, mistenkelig lik Edvard Munch av utseende og påfallende kunnskapsrik om mesterens livsverk. Finnes det noen forbindelseslinjer her?
Treig i oppfattelsen
Selvfølgelig gjør det det. Og dessverre blir plotet overtydelig fra starten. De siste to tredelene blir for transportetapper å regne, dramatiske over the top, til leserens gryende irritasjon. Eller kanskje nettopp fryd! Smaken vil garantert variere etter hvilke forventninger man har til romanen.
Jeg lar meg glatt overbevise om at en skikkelig skrekkhistorie om Munch kan bli god underholdning. Men det blir for opplagt og langtekkelig, når Steffen fremdeles lurer på hva den brunlige fargen kan være etter at vi som leser for lengst har skjønt det dreier seg om ekte blod. Og når hovedpersonen heller ikke mot slutten av romanen skjønner hvorfor morderen sleper rundt på sine nesten døde ofre (her skal det drikkes blod!) fremstår han som ulovlig treig.
Urovekkende bilder
Så er det bildene, da. Steffen Kverneland imiterer Munch så det blir nesten mer Munch enn Munch selv. Dette er godt gjort. Illustrasjonene av bygårder, nakne trær i natten, av Lambda eller atelieret på Ekely skaper en skikkelig uhyggelig stemning.
I den bragepris-belønnede biografien som kom for et par-tre år siden, viste Steffen Kverneland et nærmest symbiotisk forhold til Munch. Gjennom frekk karikering så vel som respektfull bearbeiding av Munchs malerier og tekster greide han å formidle en plaget kunstners sjelelige kvaler og innholdsrike liv.
Dikt og forbannet løgn
Så det er ikke til å forundres over at han har mer Munch-energi på lager, en entusiasme som manifesterer seg i en alternativ livshistorie, bygget på den sykelige kunstnerens dragning mot død, blod og solnedgang. Steffen Kverneland har humor. Slik blir han omtalt av romanens skurk:
«Vampyr» er en sjeldenhet blant norske romaner. Den ligger tett opp til splatter- og zombiefilmene, der de døde og nesten-døde stadig reiser seg til nye livstruende angrep. I farten kommer jeg bare på Knut Nærum som så tydelig leker seg med en tilsvarende genre. Ideen er god. Boken er morsom. En stund. Med en strammere regi kunne den blitt enda bedre.
- Les:
Flere nye anmeldelser fra NRK:
«Det åpenbare» av Kenneth Moe: «[...] selv om Moe ikke klarer å skildre rusopplevelsen på en måte vi ikke har sett før, lykkes han med å involvere leseren i forsøket.»
«Aldri redd for mørkets makt» av Jørgen Norheim: «Sprekt, sint og ganske så sant fra Jørgen Norheim, om hvorfor venstresidens nordmenn ble som de ble».
«En fremmed ved mitt bord» av Ivo de Figueiredo: «Vakker, varm og innsiktsfull, men også borende interessant og krass der det trengs»
- Les alle våre anmeldelser her
