Hopp til innhold

Munch i splatterformat

ANMELDELSE: Blodig og ellevill. Steffen Kverneland romandebuterer med en gotisk skrekkhistorie om Edvard Munch der lite er overlatt til fantasien.

Illustrasjon fra «Vampyr», skrevet av Steffen Kverneland
Foto: Steffen Kverneland / Cappelen Damm

  • FORFATTER: Steffen Kverneland
  • TITTEL: «Vampyr»
  • FORLAG: Cappelen Damm

La meg si det med én gang: Steffen Kvernelands romandebut er ikke noe skjellsettende litterært verk. Teksten er heller platt, gjentagelsene mange, og lite overlates til leserens fantasi. Likevel: En god stund holder «Vampyr» på interessen, for boken byr på en lidenskapelig lek med mytene om Munch, utlagt med splatter-sans og undergangs-symbolikk.

Blodig affære

Kvernelands bilder fra Oslo sånn cirka 2020 og Kristiania rundt 1890 er symboltunge. Dystre. Munch-parafrasene likedan, de er i tillegg oversprøytet med blod i vemmelige varianter. Og blodig skal det bli.

Slik åpner boken:

Blodet suser i ørene - jeg hører hjertet banke - pumpe blodet ud og ind af sine kammere - det sprænger i hodet - det syder og prikker under huden. Jeg kaster mig rundt i sengen - men får ikke sove - sengetøiet klistrer sig til kroppen - det er dyvådt af sved.

Steffen Kverneland: Vampyr (s.7)

Er selv hovedperson

Flere stemmer får lyde, blant dem både Munch selv, hans ukjente bror og en fattig student hvis etterlatte dagbok mer enn antyder groteske hendelser i Munchs kjølvann. Steffen Kverneland er selv en av hovedpersonene. Han beskrives som en forfyllet tegneserieskaper med et voldsomt Munch-oppheng.

Bokomslag, Munch selvportrett, av Steffen Kverneland

Det blir svært ubehagelig for romanfiguren Steffen Kverneland når han jakter på sannheten om Edvard Munchs liv i romanen 'Vampyr'. Boken er påkostet med gullforgylt tittel på forsiden og mørke hel- og dobbeltsides illustrasjoner gjennom hele romanen.

Via sin gode venn Liv Jacobsen, som er konservator på det nye Lambda-museet på Tøyen (Kverneland får inn adskillige stikk til den politiske håndteringen av Munchs kunst, både med plassering og utforming av Lambda og en eventuell tillatelse til bygging på tomten ved Munchs atelier på Ekely) får Kverneland snusen i at det er gjort et oppsiktsvekkende funn av nytt Munch-materiale ved sommerhuset hans i Åsgårdstrand. Både hittil ukjente malerier og dagbøker er funnet.

Samtidig blir det begått flere bestialske mord i Oslo. Ofrene er alle tappet for blod. På museet dukker en innpåsliten og ubehagelig kunstsamler opp, mistenkelig lik Edvard Munch av utseende og påfallende kunnskapsrik om mesterens livsverk. Finnes det noen forbindelseslinjer her?

Treig i oppfattelsen

Selvfølgelig gjør det det. Og dessverre blir plotet overtydelig fra starten. De siste to tredelene blir for transportetapper å regne, dramatiske over the top, til leserens gryende irritasjon. Eller kanskje nettopp fryd! Smaken vil garantert variere etter hvilke forventninger man har til romanen.

Jeg lar meg glatt overbevise om at en skikkelig skrekkhistorie om Munch kan bli god underholdning. Men det blir for opplagt og langtekkelig, når Steffen fremdeles lurer på hva den brunlige fargen kan være etter at vi som leser for lengst har skjønt det dreier seg om ekte blod. Og når hovedpersonen heller ikke mot slutten av romanen skjønner hvorfor morderen sleper rundt på sine nesten døde ofre (her skal det drikkes blod!) fremstår han som ulovlig treig.

Urovekkende bilder

Så er det bildene, da. Steffen Kverneland imiterer Munch så det blir nesten mer Munch enn Munch selv. Dette er godt gjort. Illustrasjonene av bygårder, nakne trær i natten, av Lambda eller atelieret på Ekely skaper en skikkelig uhyggelig stemning.

I den bragepris-belønnede biografien som kom for et par-tre år siden, viste Steffen Kverneland et nærmest symbiotisk forhold til Munch. Gjennom frekk karikering så vel som respektfull bearbeiding av Munchs malerier og tekster greide han å formidle en plaget kunstners sjelelige kvaler og innholdsrike liv.

Dikt og forbannet løgn

Så det er ikke til å forundres over at han har mer Munch-energi på lager, en entusiasme som manifesterer seg i en alternativ livshistorie, bygget på den sykelige kunstnerens dragning mot død, blod og solnedgang. Steffen Kverneland har humor. Slik blir han omtalt av romanens skurk:

En hvilken som helst idiot kan gjøre karriere ved å banalisere og parasittere på andres skaperverk. (...) Hvis man ikke selv klarer å skape noe originalt og kunstnerisk høyverdig, kan man jo saktens lage en tegneseriebiografi om en ekte kunstner og trekke hans geni med seg ned i egen middelmådighet. Det skal være penger i slikt, har jeg hørt.

Steffen Kverneland: vampyr (s.109)

«Vampyr» er en sjeldenhet blant norske romaner. Den ligger tett opp til splatter- og zombiefilmene, der de døde og nesten-døde stadig reiser seg til nye livstruende angrep. I farten kommer jeg bare på Knut Nærum som så tydelig leker seg med en tilsvarende genre. Ideen er god. Boken er morsom. En stund. Med en strammere regi kunne den blitt enda bedre.

Flere nye anmeldelser fra NRK:

Det åpenbare

«Det åpenbare» av Kenneth Moe: «[...] selv om Moe ikke klarer å skildre rusopplevelsen på en måte vi ikke har sett før, lykkes han med å involvere leseren i forsøket.»

Aldri redd for mørkets makt

«Aldri redd for mørkets makt» av Jørgen Norheim: «Sprekt, sint og ganske så sant fra Jørgen Norheim, om hvorfor venstresidens nordmenn ble som de ble».

En fremmed ved mitt bord

«En fremmed ved mitt bord» av Ivo de Figueiredo: «Vakker, varm og innsiktsfull, men også borende interessant og krass der det trengs»

  • Les alle våre anmeldelser her

Kulturstrøm

  • Sangtekster har blitt enklere, mer repeterende, aggressive og selvopptatte

    Et team av europeiske forskere har analyserte ordene i mer enn 12.000 engelskspråklige sanger, på tvers av sjangrene rap, country, pop, R&B og rock fra 1980 til 2020.

    Ifølge studien, som ble publiser torsdag, har sangtekster blitt enklere og mer repeterende. Tekstene har også blitt mer aggressive og selvopptatte i løpet av de siste 40 årene, skriver The Guardian.

    En av forskerne bak studien, Eva Zangerle, understreker at sangtekster kan være et «speil av samfunnet», som gjenspeiler hvordan en kulturs verdier, følelser og opptatthet endrer seg over tid. Studien trakk ikke frem hvilke artister funnene gjaldt.

    Sangtekster
    Foto: AP
  • Harvard fjerner bokomslag laget av menneskehud

    Prestisjeuniversitetet Harvard sier de har fjernet menneskehud fra innbindingen av en bok de har hatt i ett av bibliotekene sine i over 90 år.

    I 2014 ble det oppdaget at en bok var bundet inn med huden til en død kvinne.

    Harvard, som regnes som det eldste universitetet i USA, har tidligere utnyttet interessen rundt bokens morbide historie. Da det ble oppdaget at det var brukt menneskehud i innbindingen ble det omtalt som «gode nyheter for både tilhengere av innbinding med menneskehud, bokfantaster og kannibaler». I et blogginnlegg samme år skrev Harvard at praksisen med å binde bøker i menneskehud tidligere hadde vært forholdsvis vanlig.

    (NTB)