Etter å ha debutert med en kritikerrost roman om en ung kvinne som tar farvel med alt hun kjenner og drar til Paris, er det livet på ungdomsskolen Heidi Furre skildrer i sin andre bok.
Det gjør den 30 år gamle forfatteren med innlevelse og presisjon.
Bokens forteller er Maja, en 13 år gammel jente som i starten av romanen har forhåpninger om å bli en som sitter på i bil, en som har kysset, røyket, hatt sex og vært på fester.
Men da gjelder det å treffe på første forsøk, det er Maja og de to venninnene, Maria og Pelle, fullt klar over. Sistnevnte har nemlig sagt at dersom man er kul første dagen av ungdomsskolen, blir man kul resten av ungdomsskolen.
Frykten for å bli sett
Det viser seg derimot at verken lyseblå slengbukser eller falske buffalosko er nok til å sende trioen til topps i ungdomsskolens hierarki. Det går ikke lang tid før de tre jentene heller vil være usynlige.
Furre beskriver en jente som hele tiden må forholde seg til både barnlige og voksne tilbøyeligheter. En dag vil Maja spise godteri og se på barne-tv, en annen dag vil hun ha sex i baksetet av en bil. Det er i det hele tatt en gjenkjennelig beskrivelse av et menneske som famler inn i tenårene.
At forteller-perspektivet ligger hos en fjortis, oppleves ikke begrensende. Maja kommer med flere poetiske betraktninger, samtidig som hun ofte formidler mer enn hun selv forstår.
Som leser blir man for eksempel bekymret for Maria lenge før varsellampene blinker hos Maja. Det er imponerende å se hvor mye Furre får ut av den unge fortellerstemmen.
Heidi Furre har, forståelig nok, skrevet om en ungdomsskole slik den så ut da hun selv gikk der for litt over 15 år siden.
Viser tiltro til leseren
Fraværet av Majas far er et sidespor gjennom hele romanen, som åpner dramatisk med at kajakken hans blir funnet opp ned i vannkanten. Etter uker med resultatløs leteaksjon, blir det arrangert begravelse.
Hva gjør dette med Maja? Det er vanskelig å svare på, ettersom tilbakeblikkene ikke viser mer enn en helgepappa som kanskje ikke var så mye til stede. Når Maja tenker på ham, handler det gjerne mest om den rent fysiske prosessen rundt den antatt døde kroppen:
Poetiske beskrivelser som denne, er både lesverdige og berikende, men samtidig savner jeg en større tydelighet rundt hvem faren var og hva han betydde for Maja. Forholdet virker unødvendig tilslørt.
Tilslørt er det også når Maja roter seg borti alvorlige saker, men her oppleves fortellerens distanse – uten å avsløre for mye – som et bevisst og fornuftig grep av forfatteren.
Furre viser tiltro til leseren ved å unngå store ord eller voldsomme skildringer for å få frem alvoret.
Eksotisk avbrekk på bedehuset
De fleste av oss kjenner godt til livet på ungdomsskolen, og derfor vil det nok for mange oppleves som et eksotisk avbrekk å få være med Maja inn dørene til det lokale bedehuset.
Det er vanskelig å holde smilet tilbake når hun forelsker seg i en av lederskikkelsene der, Magnus som går på videregående. Her skriver Furre frem en pubertal tenåring som ikke helt vet hvordan hun skal håndtere følelsene sine.
Å gi en litterær karakter sug i magen (noe Maja får opptil flere ganger i romanen) eller følelsen av å falle ned en tunell, er kanskje ikke nyskapende skrivepraksis i en verden full av forslitte metaforer, men det glemmer jeg fort idet Maja legger seg ned på det varme badegulvet. Det er et av flere vakre, men underlige, øyeblikk i «Ungdomsskulen».
På samme måte som Maja veksler mellom barnlige og voksne tilbøyeligheter, er det også kort vei fra kristne Magnus til en litt mer urovekkende mann som kjører rundt i bilen sin, og som noen av jentene har chattet med.
Han blir, for Maja, en representant for erfaringene hun enda ikke har. Det fører til at hun i en alder av 14 år lett lar seg forføre.
En fortelling om vennskap
Furre har, forståelig nok, skrevet om en ungdomsskole slik den så ut da hun selv gikk der for litt over 15 år siden.
Mobilteknologi og sosiale medier har nok gjort sitt for at skolegården ser ganske annerledes ut nå, og sånn sett er ikke dette en roman som gir et spesielt godt innblikk i hvordan det er å gå på ungdomsskolen i 2016.
Men for oss lesere som kanskje gikk der for 15-20 år siden, oppleves romanen som et nostalgisk fortelling om de turbulente første tenårene.
Og selv om det er mye vondt som skjer med Maja, selv om det opptil flere ganger blir understreket hvor ekstremt det er å være ungdom, klarer Furre likevel å få meg til å tenke at det var ganske fint likevel.
For mest av alt, er «Ungdomsskulen» en fortelling om vennskap, om denne jente-trioen som dras bort fra hverandre, men som alltid finner veien tilbake.
