- FORFATTER: Anders de la Motte (oversatt av Bodil Engen)
- TITTEL: UltiMatum
- FORLAG: Aschehoug
Julia Gabrielsson er førstebetjent ved Stockholm-politiet, ei tøff, handlekraftig dame. Nå får hun tildelt en ny partner å samarbeide med, en byråkrat med lite politierfaring. Gnisninger oppstår, men gradvis blir antipatien erstattet av en gryende respekt mellom Julia og Omar Amante.
Høres det kjent ut? Grensesprengende er det neppe, men det er heller ikke hensikten. Intrigen i «UltiMatum» beveger seg raskt bort fra det som lyder som en nytolkning av «Dirty Harry», da Julia og Omar får en ny sak i fanget, i form av et avskåret menneskehode.
Skrevet av eks-politimann
«UltiMatum» av Anders la Motte er kåret til den beste svenske kriminalromanen i 2015.
Forfatter Anders de la Motte regnes for å være en av de nye store i svensk krim. I tone og volum ligger han et sted mellom Jo Nesbø og Jens Lapidus. Han er kjent som eks-politimann, noe som burde borge for en ekstra dose realisme; den kan man merke i enkelte scener og i litterære nærbilder.
Plottet tråkker derimot opp kjente spor for kjennere av angloamerikansk og skandinavisk krim.
I raske klipp beveger vi oss fra topp til bunn i det svenske samfunnet. Nederst finner vi en samling kriminelle av ymse valør og kaliber, blant annet han vi blir best kjent med. Atif Kassab er en fengselsfugl som ikke har planer om å være det så lenge. Hans prosjekt: å redde seg og familien sin ut av landet, bort fra en bande med kriminelle bekjentskaper ute på hevntokt.
Den onde overklassen
Kassab later i det minste ikke som om han kjemper for noe annet enn seg selv og sine, og fremstår derfor som ekte vare, en real banditt. Det samme kan man ikke si om det øverste sosiale laget vi møter i boken, blant den svenske økonomiske og politiske eliten. Portrettene av justisministeren Jesper Stenberg og kona hans, for ikke å snakke om svigerfaren, selveste edderkoppen i dette politiske nettverket, er nådeløse. Dette er «House of Cards» i regi av Machiavelli, fremført med svensk overklasse-aksent.
I dette noir-universet hvor alle er kjipe og korrupte, er det likevel overklassen som er de aller verste. Dette er i tråd med konvensjonene, videre realistisk er det vel kanskje ikke. Populærlitteraturen har et skrikende behov for en stadig tilførsel av ny skurker, og de arrogante snobbene på toppen av samfunnet er perfekte til formålet. Du fornærmer ingen politiske ideologier hvis du henger dem ut, og de er så fåtallige at det har null betydning for boksalget.
Fungerer utmerket som spenningsroman
«UltiMatum» av Anders la Motte er kåret til den beste svenske kriminalromanen i 2015. Man kan jo se for seg at tildelingen også er gitt for tidligere litterær innsats, boken er den tredje i en serie om de samme karakterene. Den første, «MemoRandom», ble utgitt på norsk i 2016.
Slutten kan fremstå som en noe forsert måte å knytte sammen handlingstrådene på, men som spenningsroman fungerer dette i det store og hele utmerket. Og det er vel få som lar seg provosere av det grelle bildet av det svenske folkhemmet, som først og fremst er en litterær konvensjon.
Flere anmeldelser fra NRK
Alt etter havet av Lasse W. Fosshaug. «Lasse W. Fosshaug har tatt utgangspunkt i verdenspolitikken, i dagens Russland og dagens Norge. Slik kan relevant og interessant science fiction oppstå.»
«Syria – En stor krig i en liten verden» av Cecilie Hellestveit: «Midtøsten-forsker Cecilie Hellestveit gir oss et kræsjkurs i maktspillet om Syria, fortalt med en god dose kledelig, illusjonsløs syrlighet.»
«Gå, gikk, har gått» av Jenny Erpenbeck (oversatt av Ute Neumann): «For tiden befinner det seg om lag 13 000 mennesker i alle aldre på norske asylmottak. Denne romanen handler om hva som kunne skjedd hvis du tok kontakt med noen av dem.»
