NRK Meny
Anmeldelse

En helt vender tilbake

Kaldkrigsspionen George Smiley er John le Carrés viktigste og mest berømte karakter. I «Spionenes arv» er han tilbake mellom permene. En ren glede for leseren.

John le Carré

John le Carré, snart 86, har igjen sluppet George Smiley til i ny, glimrende roman.

Foto: Sang Tan / AP

  • TITTEL: Spionenes arv
  • FORFATTER: John le Carré
  • FORLAG: Cappelen Damm
  • OVERSETTER: Heidi Grinde

Sist gang George Smiley dukket opp i en bok av John le Carré var i 1990, i «The Secret Pilgrim» – på norsk året etter, som «Hemmelig pilegrim». Vi har vært mange om å savne den genuint originale karakteren: germanisten, humanisten, den analytisk skarpskodde spionen som kunne nedkjempe motstandere og overløpere i kraft av intellekt, stahet og vilje.

Han lyser klarest i de tre syttitallsbøkene som kalles Karla-trilogien, også forsterket av BBCs filmatiseringer med Sir Alec Guinness i rollen som Smiley. Jeg er sikkert ikke alene om å huske intervjuene med le Carré, da han forklarte parkeringen av helten med at Alec Guinness hadde tatt over og definert hele Smiley. Det ble umulig å fortsette å skrive om ham.

Kald krig og nå

Spionenes arv - forside

George Smiley er tilbake i «Spionenes arv».

Og så er han her igjen – i det jeg trodde le Carré kanskje hadde lagt tastatur og penn på hylla etter at den selvbiografiske «Duenes tunnel» kom tidligere i år. Skjønt, vi skal holde tunga rett i munnen. Den fine, nye romanen «Spionenes arv» er fortalt av Smileys trofaste og betrodde tjener, Peter Guillam. Det forhindrer ikke at sjefen selv svever over de litterære vannene fra første side og faktisk dukker opp når tiden er inne. Vi røper såpass.

«Spionenes arv» foregår i vår tid. Den kalde krigens hendelser er i ferd med å ta igjen og snu seg mot heltene fra det etterretningssenteret de kalte Sirkus. Pågående spørsmålstegn stilles ved det som ble gjort for sakens skyld, å legge kjepper i hjulene for kaldkrigerne på motsatt side av jernteppet – Stasi, KGB. Forklaringer og unnskyldninger som gjaldt den gang, som ble godtatt i nettopp sakens navn, gjelder ikke lenger. Det er blitt populært å jakte på og kreve unnskyldning for gamle synder.

Brev fra London

Peter Guillam er nødvendigvis ingen ungdom lenger, selv om han var en av de yngste i Smileys team. Rask hoderegning forteller at han må ha passert 70 med god margin og litt til, idet han får et brev fra London. Guillam har slått seg ned på sin arvede familiegård i Bretagne og tror han er ferdig med spiondagene. Brevet, derimot, forteller at en av de gamle sakene er blitt aktualisert. Han bes dra til London for å bistå med svar.

Det dreier seg om en tåkeleggingsoperasjon rettet mot Stasi som Guillam deltok i gjennomføringen av. Den foregikk noen år før og etter at Muren ble bygget, ble kalt Vindfall og innebar rekrutteringen av en høytstående dobbeltagent i Stasi. Vindfall-operasjonen bar i seg en katastrofal slutt, men også «subkilden» Tulipan, kvinnen som Guillam aldri glemte. Ved Berlinmuren ble en uskyldig kvinne og Guillams kollega Jack Leamas skutt. Der ligger den utløsende årsaken til hendelsene i vår tid. Barn av de to døde har funnet urovekkende mye av sannheten om det som skjedde. De vil ha svar, helst også erstatning og truer med å trekke etterretningen for retten, gjerne personifisert ved Guillam. George Smiley vet man ikke hvor er.

Gammel manns arv

John le Carré fyller 86 år i oktober. Ingen andre har som han bidratt til å løfte en populærlitterær sjanger – i dette tilfellet spionromanen – til et språklig, historisk, menneskelig og politisk nivå som gjør det meningsfullt å diskutere om han også skriver skjønnlitteratur og sakprosa. Svaret er gitt: På sitt beste gjør han det.

Forklaringen er språklig eleganse, innsikt i menneskenes skrøpelighet og omfattende kunnskap om den verden og de miljøene han skildrer. Le Carré har selv en fortid i Storbritannias hemmelige tjenester. Hans kritiske holdning til denne verden av spill og dobbeltspill, vold og kynisme svikter aldri. Samtidig levner han ingen tvil om hvem som befinner seg på rett side.

Gary Oldman i Tinker Tailor Soldier Spy

Gary Oldman ble Oscar-nominert i 2012 for sin tolkning av George Smiley i filmen «Tinker, Tailor, Soldier, Spy», basert på John le Carrés roman med samme navn.

Foto: Pressebilde

Lærestykker?

En kan tenke at le Carrés bøker fra den kalde krigens dager vil fremstå som anakronistiske for lesere som ikke har opplevd den tiden selv. Eller det kan være motsatt: Bøker som «Spionenes arv» kan tjene som introduksjon til en nær historie som fremdeles legger premisser for dagens verdenspolitiske bilde.

Den nye boken le Carré har gitt fra seg er altså en rendyrket glede å lese. Den nye teksten glir sømløst inn i det universet av fortellinger og karakterer vi kjenner fra Karla-trilogien. Fortellingen av i dag demonstrerer for leseren i hvilken grad verden har endret seg og samtidig stått stille.

Den siste hemmeligheten

Peter Guillams oppdrag blir å lese store mengder gamle dokumenter og rapporter, til dels skrevet av ham selv, mens han stadig spørres ut av nye koster i den gamle tjenesten. Og mens Guillam, slik agentlivet har lært ham, holder fast på og beskytter den ene hemmeligheten han har lovet å aldri røpe, vikles fortellingen ut. Lange strekk i teksten kommer i form av gamle rapporter. Det burde være kjedelig, men er det ikke. Tvert om, «Spionenes arv» har alle ingredienser som skal til i en vellykket roman fra le Carré, spenningen inkludert.

Det er ikke mange forfattere som klarer kunststykket å plassere et politisk budskap, kommentarer til vår tid i en roman uten at det stikker for mye ut. Når George Smiley mot slutten snakker om hvorfor de gjorde det de gjorde og kommer med sin erklæring om Europa, er det ikke bare elegant og begripelig, det kjennes relevant og ganske flott.

Kanskje skal vi lese det som en påminnelse fra forfatteren selv.

  • ​Flere anmeldelser fra NRK:

Toril Brekke, Alle elsket moren din

«​Alle elsket moren din» av Toril Brekke: Det forsømte barnet er ein kjend figur i samtidslitteraturen. Toril Brekke er av dei som greier å skildre slike frå innsida, noko ho viser på ny i romanen «Alle elsket moren din».

David Lagercrantz: Mannen som jaget sin egen skygge

«Mannen som jaget sin egen skygge» av David Lagercrantz: Med Lisbeth Salander – langt på vei – henvist til listen over viktige bipersoner, er det få gode grunner igjen til å fortsette Millennium-serien. Bortsett fra pengene.

Glasshjerte omslag

​«Glasshjerte» av Torkil Damhaug: Torkil Damhaug er god på ungdomspsykologi. Det har han vist før og gjør det igjen med «Glasshjerte», hans sjette kriminalroman.