Gro Dahle er en kulturbedrift i seg selv. Sammen med ektemannen, bildekunstneren Svein Nyhus, har hun gitt ut bøker for barn i en generasjon snart, ikke minst bøker om tabubelagte temaer som familievold («Sinna mann», 2003) eller incest («Blekkspruten», 2016).
De siste årene har hun også samarbeidet med datteren, Kaia Linnea Dahle Nyhus, som også er illustratør. Deres prosjekt «Krigen», som er en brutal fortelling om hvordan foreldrenes skilsmisse virker som en krig på Inga, ble nominert til Nordisk råds pris for beste barne- og ungdomsbok i 2014.
Søsterskap
Kaia Dahle Nyhus har laget omslaget til Gro Dahles diktsamling 'Søster'. Boken er utgitt av Cappelen Damm (2016)
Men det var som lyriker hun debuterte i 1987. Dikt har hun utgitt jevnlig siden, i tillegg til noveller og romaner. Høstens diktsamling er en strålende hyllest til søsterskapet. Hvorfor er forresten søsterskap et så mye sjeldnere brukt begrep enn brorskap?
Gro Dahle bøter på statistikken. Her er dikt om samhold og støtte, og om krangel og slåssing. En søster kan være nær, men også fraværende. En søster er dobbelt så mye som ingen søster.
Savn
Samlingens jeg er enebarn. Hun savner en søster. Dét er utgangspunktet for boken. Slik slutter det første diktet:
Et annet sted skriver Gro Dahle at man aldri bør kødde med en søster, for hun har en brannmur av søstre bak seg:
Gode og dårlige søstre
Begge diktene er hentet fra den første bolken. Boken inneholder i alt seks bolker, de har hver sin tittel, som nesten kan være et lite dikt i seg selv. Denne første går tett inn på savnet av en søster, en som nettopp kan være en støtte, en sjelevenn. Men ikke alle søstre er bra søstre, skriver Gro Dahle, og viser utover i samlingen hvordan søstre kan rive hverandre i filler. Dette er spesielt visuelt beskrevet i diktet der kjøkken- og mat-metaforer går gjennom det hele:
Tydelig språk
Dahles stil er gjenkjennelig, om enn original. Hun bruker bilder fra hverdagen, holder frem ofte konkrete objekter og deres form og stofflighet i stedet for å beskrive følelser. Sinne kan illustreres ved hjelp av knappenåler, tegnestifter, skårene etter knuste tallerkener.
Om det er innflytelsen fra arbeidet med barnebøkene som gjør språket så tydelig, skal jeg ikke ha sagt noe om. Språket er uansett sanselig, synes jeg. Jeg liker muntligheten, temposkiftene, energien.
Drømmen om fellesskapet
Å vie en hel diktsamling til ett tema, er ikke uvanlig. Øyvind Rimbereid og Ruth Lillegraven er bare to av mange eksempler på norske forfattere som gjør det samme.
Gaper hun over for mye, når både smått og stort om søsterskap skal med? Jeg synes ikke det. Tvert imot åpner Dahle for de mange lagene et søsterskap kan ha, muligheten for at den som har noen å elske også får noen å hate. Likevel: En søster er bedre enn ingen søster. Et fellesskap - om det nå skulle reduseres til fellesskapsfølelsen med en hund eller kråker, i mangel av en ekte søster - er bedre enn intet fellesskap.
Slik slutter samlingen, før Dahle takker både datter Kaia for omslaget, mor og en rekke andre jenter og kvinner som er søstre og døtre:
