NRK Meny
Normal

En annen Munch

ANMELDELSE: Karl Ove Knausgård lykkes langt på vei i å antyde for leseren at det finnes en annen og viktig Edvard Munch bortenfor de store, berømte bildene som gjorde maleren til et ikon.

Karl Ove Knausgård foran Munch-maleri

Karl Ove Knausgårds nye bok, «Så mye lengsel på så liten flate», ble skrevet i forbindelse med forfatterens samarbeid med Munch-museet om utstillingen «Mot skogen – Knausgård om Munch», som åpner 6. mai.

Foto: Anja Strønen/NRK

  • TITTEL: Så mye lengsel på så liten flate
  • FORFATTER: Karl Ove Knausgård
  • FORLAG: Oktober

Mot slutten av «Så mye lengsel på så liten flate» beskriver Karl Ove Knausgård et av Edvard Munchs helt sene bilder, det er fra 1942, kunstneren var 78 år. Bildet heter «Maler ved husveggen» og forestiller en mann som står i en stige mens han altså maler en husvegg.

Hvorfor maler Munch dette, på denne måten? spør Knausgård. Bildet er ikke teknisk godt; raskt og skjødesløst utført. Det har ingenting med maleres indre liv å gjøre. Perspektivet er enkelt – om enn effektivt. Lenger unna angsten og stemningen i «Skrik», Munchs mest berømte bilde, kommer vi ikke.

I dette bildet, skriver Knausgård, er det ingenting av det evige vi kan skimte i en hverdagsscene slik impresjonistene kunne opphøye den, til noe evig vi kjenner igjen, noe som er til stede uavhengig av våre blikk. Var det hit, til en uvørent malt husmaler, 64 års erfaring som kunstner hadde brakt Edvard Munch? Hva ville han med dette? Spør altså Knausgård.

En glede å lese

Helt siden jeg litt stykkevis leste Knausgårds mastodontprosjekt «Min kamp» har jeg vært interessert i hans essayistikk: evnen til å gå sømløst ut og inn av tema, en vilje til uhildet (forsøksvis) undersøkelse som åpner for nye spørsmål, assosiasjonsbårne tankerekker som aldri mister taket i leseren, det jeg oppfatter som et ønske om erkjenne noe «sant» om vår verden.

Slik har det også vært en glede å lese denne boken om Edvard Munchs kunst og Knausgårds innfallsvinkel til den. Dermed er det også nødvendig å presisere at mitt ståsted er leserens. Jeg forholder meg til Knausgårds tekst, hans beretning og presentasjon, ikke til det kunstfaglige. Jeg er opptatt av bilder, men har ikke forutsetning for kunstfaglige vurderinger.

Gjorde sitt utvalg blant 1700 malerier

Knausgårds bok om Munch

I sin nye bok, snakker Knausgård med kunstnere og kunstkjennere om Edvard Munchs bilder og skriver om sitt eget forhold til kunstneren.

Nettopp på en slik forutsetningsløs bakgrunn har det vært interessant å lese hvordan Knausgård har gjort sitt utvalg blant de 1700 maleriene Edvard Munch etterlot seg da han døde i 1944. Utvalg, ja: Parallelt med at denne boken lanseres, åpner også en utstilling av Munch-malerier på Munch-museet, kuratert av Karl Ove Knausgård.

Slik handler boken «Så mye lengsel på så liten flate» både om sin egen tilblivelse og arbeidet med å få utstillingen på beina. En utstilling som ikke inneholder et eneste av de mest ikoniske og verdensberømte bildene; «Skrik», «Det syke barn», «Sjalusi»: Når jeg så de kjente bildene, så jeg «Munch» (den ikoniske, min anm.), når jeg så de ukjente, så jeg malerier, skriver han. Og videre: Gikk det an å se Munch uten å se «Munch», eller med andre ord, gikk det an å se ham slik han ble sett for første gang? Gikk det fortsatt an å se bilder av Munch uten å vite hva man skulle tro?

Etter å ha fulgt Knausgårds resonnement i boken, er det fristende å svare bekreftende på begge spørsmål. Riktignok møter vi da en maler som også kunne male langt svakere bilder enn de 1890-tallsbildene som verden kjenner, men også en maler som kunne fremstille skjønnhet, harmoni og rolig hverdag. Reproduksjoner i boken illustrerer tydelig Knausgårds poeng – han argumenterer godt for at en annen Munch kan være mulig.

Jeg vil tro utstillingen gir det endelige svaret: Hva om utstillingen begynte der, med et rom fylt av harmoni? Og at landskapet så gradvis blir tømt for mennesker, gikk mot hans tomme, men eksistensielt ladede landskap, og derfra inn i hans innerste? Og ut igjen?

Opptatt av gjentagelser

Knausgård er opptatt av gjentagelsene i Munchs verk, det serielle. Mange av bildene har han som kjent malt om igjen en rekke ganger, med større og mindre variasjoner. Klamret mesteren seg til gamle seire, eller var det noe annet, mer gyldig?

I diskusjonen av disse spørsmålene er Knausgårds tekst på sitt beste. Med utgangspunkt i hva Munch selv har skrevet om bildet «Det syke barn», argumenterer han for hvordan Munch i bildet har arbeidet med å gjengi den hendelse at søsteren dør, rettere sagt Munchs minne om hendelsen, ikke motivet i seg selv. I en slags motsetning til for eksempel Monets høysåter der dagen og lysets gang er en begrunnelse for gjentagelsen – motivet, i ulikt lys.

Bortenfor ikonet

Kanskje kan det være en overgang tilbake til «Maler ved husveggen», som ikke halter altfor mye. En overgang som kanskje viser noe av Knausgårds vei til sine svar, men også at han kan være tilstrekkelig bastant i sine antagelser, når de som mest ligner konklusjoner.

Hva ville Munch med et skjødesløst bilde av en hverdagslig situasjon, en han kunne gjengitt i fullkommenhet om han ville? Det kan ikke ha vært mye, skriver Knausgård. Det var ikke å skape stor kunst, det var ikke å male et mesterverk, det var ganske enkelt å fange essensen av denne vesle scenen. Husmalerens essens (…), stigens essens (…). Munch må ha vært glad da han så maleren stå der, og han må ha vært glad da han malte det (…).

Langt på vei synes jeg Karl Ove Knausgård lykkes i å antyde en annen og verdifull Munch som ligger bortenfor ikonet. Det gjør lesingen bryet verdt i seg selv. At boken også skuer inn i andre kunstnerskap, biografien som fenomen og Knausgårds egen skriving, er alle momenter på en rikholdig bonusliste.

  • Flere anmeldelser fra NRK:

Synne Sun Løes: Miss
Foto: Aschehoug

«Miss» av Synne Sun Løes: Synne Sun Løes skriver morsomt og rørende om smellfeite Ea, en sekstenåring som protesterer mot konformitetshysteriet.

Marine Le Pen-bok av Sørsdahl og Ask

«Marine Le Pen og høyrepopulismen i Europa» av Elin Sørsdahl og Alf Ole Ask: Boken «Marine Le Pen og høyrepopulismen i Europa» pløyer ikke dypt, men er en solid, journalistisk og lettlest oversikt over de nye høyrevindene. Hvor mye nærmere vi kommer aktøren Marine Le Pen, er en annen sak.

Jølster hotell av Katrine Sele

«Jølster hotell» av Katrine Sele: I en ny bok om asylmottaket i Jølster, ser vi hvordan den syriske motedesigneren og den voldtatte ungjenta fra den etiopiske landsbyen gjennomgår den samme, bratte læringskurven.