NRK Meny
Anmeldelse

Ingrids forunderlige reise

Roy Jacobsens tredje bok om Ingrid fra Barrøy tar en ny retning. Det gir rom for et betydelig løft.

Roy Jacobsen

Roy Jacobsen har skrevet sin tredje bok om Ingrid Marie Barrøy.

Foto: Pressebilde

  • TITTEL: Rigels øyne
  • FORFATTER: Roy Jacobsen
  • FORLAG: Cappelen Damm

Sommeren 1946 lover godt på Helgelandskysten – også ute i havet, på Barrøy, der «duna er i hus og eggene i tønner, fisken er plukket av hjellen og veid og bundet, lammene spreller i hagene og kalvene er skilt fra mødrene». Det skal skjæres torv, det gamle huset skal males, men vår heltinne, Ingrid Marie Barrøy, har ikke ro lenger. Hun pakker den gamle kofferten, den i lær med messingbeslag, legger den snart ett år gamle Kaja på saueskinn i bunnen av færingen og ror til fastlandet.

Til land

Omslag Rigels øyne

Med datteren Kaja på magen og bagasjen på ryggen, leter hovedpersonen Ingrid etter spor av Kajas far, Alexander, i romanen «Rigels øyne».

Slik demonstrerer starten på Roy Jacobsens tredje bok om Ingrid, «Rigels øyne», hvordan den henger sammen med de foregående to og samtidig skiller lag med dem. En innledning antyder at vi igjen skal inn i det manuelle arbeidet, til naturen, det tilnærmede ur-livet som Roy Jacobsen tar eiendomsretten til i sin prosa og de menneskene han har slik beundring og varme for. Jeg har allerede antydet at fortsettelsen viser en annen retning, vekk fra øyas mikrokosmos. Ikke bare til fastlandet, men til selve innlandet, der skogen og viddene har overtatt for uendelig havutsyn, der alt lyder og lukter annerledes.

Bøkene om Ingrid har altså rukket å bli en trilogi. Det startet på 1920-tallet, med Ingrids far Hans Barrøy i « De usynlige » i 2013. Det fortsatte med « Hvitt hav » to år senere. Da var vi kommet til 1944, den voksne Ingrid redder et liv. Det tyske fangeskipet Rigel tok med seg to og et halvt tusen russiske krigsfanger i dypet da det ble senket. Noen skylte i land på Barrøy, den drøyt tjue år gamle Alexander var én. Ingrid stelte og elsket ham frisk, før hun fikk ham av gårde, på flukt. Jenta med det svarte blikket, vesle Kaja, kom etterpå.

Road movie til fots

Krigen har vært over i et års tid da Ingrid tar sin beslutning. Hun må følge etter Alexander, Kajas far, må finne ut om han kan være i live, kan ha klart å komme seg fra Helgeland til Sverige og friheten, vinterstid.

Det som følger er en vandring, en kjærlighetens road movie, der den ukuelige øyboeren, med Kaja på magen og bagasjen på ryggen, går, sykler, tar båt, tog og går enda mer. Hun leter etter spor av mannen sin, hun omtaler ham slik. Hun finner mennesker av alle støpninger, men folk er stort sett folk, også på fastlandet. Ingrid er en skarp observatør i verden: «Som enhver vandrer gjorde hun den oppdagelsen at de som først er kommet til et sted, og har slått seg til der, er mer skrekkslagne enn de som kommer etter dem, for de har bygd noe, som de er redde for å miste igjen».

Samfunn og natur

Krigsårenes klotak er i ferd med å slippe, men det bales stadig med krigens etterlatenskaper i menneskene, hvem kan si seg helt rene? Taubanebygging fra sjøen til Skorovas gruver, bygging av et gruvesamfunn fra grunnen. Og toget:

Jernbanen er bygget på politisk heksekunst og ukuelig vilje, på planmessig nasjonalt begjær, på overmot og terror, den har krevd uhorvelige pengesummer og et umenneskelig slit gjennom fred og krig og fred igjen. Den er bygget på tusenvis av nedslitte norske rygger, på like mange russiske og jugoslaviske lik, og kalles blodveien, fordi den er det.

Roy Jacobsen / Rigels øyne

Jacobsens bilder av et samfunn i rask utvikling er like skarpe og fintegnede som hans glimt av natur, skog, fuglesang og fraværet av hav – i det som også blir en Ingrid Barrøys forunderlige reise.

Lagerlöf-analogien skal ikke dras for langt, men Roy Jacobsens rike og konkrete prosa gir ofte hint til litterære forgjengere: «De usynlige» til fysiske og menneskelige landskap en Olav Duun også har sett. At det samtidig kryper et arkaisk element inn i lesingen, lever vi godt med. Her, et par tiår lenger ut i historien og vekk fra øyas isolasjon, er tonen en annen, åpnere. En setning her, en passasje der, sender Hamsun-signaler så tydelige at de nesten må være tilsiktet. Eller kanskje er det bare tiden og miljøet som sender min leserhjerne ut på tur. Fint er det uansett.

Ingrid lever

Ingrids reise ligger eventyret nær. Selv er hun strengt tatt en usannsynlig karakter, der hun på stadig nye områder viser seg i stand til å tåle alt og litt til. Fysisk og mentalt. I denne boken er dette allikevel ikke problematisk. Poenget er imidlertid at Ingrid lever på sidene og fyller sin rolle i Roy Jacobsens romanprosjekt helt og fullt. Det er endog mulig å lese «Rigels øyne», og dermed de to foregående bøkene, som foranskutte byggesteiner for Jacobsens store suksess «Seierherrene» (1991).

«Rigels øyne» er god i Ingrids møter med de ikke-heroiske menneskene, de som helt eller delvis kan ha sviktet, eller vil glemme av helt andre årsaker. Når leseren serveres setninger som de følgende, er det for alvor klart at denne boken er et høydepunkt: «Hun hadde gått lenger enn noen annen, gjennom et land der ingen kjente henne og ingen kom til å huske henne. (…) Hun sto på kanten av et stup og gikk videre. Hun orket ikke sitt eget barn, hun passerte to milesteiner og så en mor denge en sønn».

Det kommer nok mer om Ingrid Marie Barrøy og det er i orden.

  • Flere anmeldelser fra NRK:
Carl Frode Tillers Begynnelser

«Begynnelser» av Carl Frode Tiller: Når du lengtar etter å kome i fengsel, alternativt: håpar at kjellarbua treng grundig opprydding, ja, då er det skralt stell. Carl Frode Tiller er framleis noregsmeister i kunsten å skildre ekstremt forknytte, forstilte og fortvilte menneske.

Spionenes arv - forside

«Spionenes arv» av John le Carré: Kaldkrigsspionen George Smiley er John le Carrés viktigste og mest berømte karakter. I «Spionenes arv» er han tilbake mellom permene. En ren glede for leseren.

Toril Brekke, Alle elsket moren din

«Alle elsket moren din» av Toril Brekke: Det forsømte barnet er ein kjend figur i samtidslitteraturen. Toril Brekke er av dei som greier å skildre slike frå innsida, noko ho viser på ny i romanen «Alle elsket moren din».