Viktigere er at han denne gangen skriver med større empati og medlidenhet med sine sammensatte, plagede karakterer. Uten ironi. Som sin forgjenger Charles.
Dette hadde ikke vært Franzens verk, om ikke grunnambisjonen i «Renhet» var å si noe sant og kritisk innsiktsfullt om sin egen samtid. Ikke overraskende rir Jonathan Franzen sin favorittkjepphest: Han tar for seg internettet, de sosiale mediene og den endring av menneskelige og økonomiske relasjoner som følger i deres kjølvann. Inkludert hackerne og varslerne som journalistikkens konkurrenter og mulige erstattere.
Ulike handlingsløp
«Renhet» hadde heller ikke vært en typisk Jonathan Franzen om ikke den episke, bredt anlagte teksten fulgte flere fortellende spor som med usvikelig sikkerhet føres sammen. I denne boka starter disse handlingstrådene på så ulike steder som California i vår tid, i Øst-Berlin under regimets siste år og den beveger seg til Bolivia og Denver, Colorado.
Starten
Hvor historien egentlig har sin begynnelse, er ikke lett å si. Starter den med den unge kvinnen Pip, oppvokst med sin eksentriske, hippie-alternative mor, i ei hytte blant redwood-trær et stykke fra San Francisco? Eller er Andreas Wolf begynnelsen? Han og hans oppvekst i DDR – Øst-Berlin – som sønn av en sentral maktperson og partibyråkrat og en promiskuøs akademikermor med engelskspråklig litteratur som spesiale?
Franzens måte å komponere en roman på åpner for slike alternativer. I teksten må noe allikevel komme først. Og det blir Pip. Pip, som egentlig heter Purity (Renhet) og ikke vet hvem som er hennes far. Det til tross for at hun siden barndommen har knegått sin mor for å få vite. Ikke minst nå, når hun kunne trenge noen penger til å betale ned studiegjeld. Moren nekter, hevder å beskytte Pip – fra ting, et menneske som kunne true hennes sikkerhet.
Pip og Andreas
De to viktigste karakteren i denne romanen er altså Pip og Andreas Wolf. Den siste er mest interessant, til tross for at mye dreier seg om Pips jakt på en far og dermed en trygg identitet. At faren så dukker opp på flere punkter i historien, og møter så vel Wolf som Pip etterhvert, kan ikke overraske, men det fungerer.
Bad taste-staten
Andreas Wolf hadde ikke sans for de mulige privilegiene som fulgte med farens maktposisjon i den øst-tyske staten. Han er intelligent og kjapp, makter aldri å ta det han et sted kaller bad taste-staten alvorlig. Han er full av hån, latter, ironisk flir. I det Murens fall nærmer seg, jobber han som ungdomsarbeider. Spesialiteten er ynglinger som truer med å falle utenfor det gode sosialistiske selskap og forførelse av unge jenter som er akkurat «gamle nok». Han bor i presteboligen under en kirke. Der møter han den femten år gamle, svært vakre Annagret. Ei jente utsatt for overgrep fra morens samboer. Sammen begår hun og Andreas dramatiske handlinger som merker livsløpene deres en gang for alle.
Totalitære tider
Det er ikke tilfeldig at Franzen denne gangen tar leserne sine med til DDR og Øst-Berlin. At han studerte tysk på college, har sikkert også med saken å gjøre, men det er den totalitære staten og dens nedprioritering av og forakt for individets rolle og rett forfatteren er ute etter. For, som nevnt: Franzen har lenge hatt noen høner å plukke med den nettbaserte verden som – mye mot hans vilje – for lengst har omsluttet oss. Og som tilsynelatende ustoppelig, tar over.
Hacking
I det Muren faller blir Andreas Wolf, ved et slumpetreff, kjent i vesten som sentral øst-tysk dissident. Bare tull, men det kommer godt med når han senere blir enehersker for hacker- og avsløringsvirksomheten The Sunlight Project (sollyset skal inn og fjerne alle uhumskheter, avsløre hemmeligheter og skape åpenhet). Etterhvert fremstår han som Julian Assanges og Edward Snowdens likemann. Han er bare mer moralsk, etisk.
Et sidepoeng her: Den nokså akutte samtidsaktualiteten Jonathan Franzen har tildelt «Renhet» fører også til at den har begrenset holdbarhet, som mange andre politiske romaner. Om ikke altfor mange år, må det fotnoter til.
Nettets verden
Det kan synes underlig å koble samtidas sosiale medier på den ene siden og internettselskapenes makt på den andre til den totalitære staten. Om det er noe sted individet hevder seg selv, fremmer og promoterer seg selv, så er det vel nettopp der, på Facebook, Twitter, Snapchat og Instagram – mens alt privat går i oppløsning? Tvert om, antyder Franzen. Når vi ser alt nøyere etter i sømmene, for eksempel hvordan Facebook utvikler sine logaritmer for å kunne spesialtilpasse reklame og markedsføring til hver enkelt bruker.
Journalistikkens død
Og varslerne? De utkrøpent dyktige hackerne som endevender staters hemmelighetskammer og strør skandaløse sannheter utover verden – hva galt har de gjort? Spørsmålet er kanskje snudd på hodet: Franzen er forlengst kjent for sine utsagn om Twitter som et grunnleggende uansvarlig medium. I «Renhet» argumenterer han for at den tradisjonelle, undersøkende journalistikken svikter sin samfunnsoppgave når stadig flere tror at journalistikken ikke trengs lenger, når vi har hackerne. Men hva med ansvaret for det publiserte, etterprøvingen av fakta, verifisering? Det som hackerne ikke kan og ikke bryr seg med. Mener altså Jonathan Franzen nokså klart og tydelig i denne romanen.
Fortellingen taper
Synspunktene og innfallsvinklene hans er som vanlig både interessante og relevante. De styrkes også av ironiens fravær i denne boka. Men; som i så mange andre politiske romaner: Det oppstår litterære problemer når forfatteren skal velge mellom postulatet og synspunktet på den ene sida og den fortellende teksten på den andre. Også i «Renhet› taper den sistnevnte og svekker dermed romanen. Bokas politiske side blir den svakeste.
Det gjør kanskje ikke så mye når leseren i fullt monn får Franzens øyne og ører for menneskelige relasjoner, kompliserte familieforhold, tilhørende traumer og ikke minst: hans øre for menneskers tale. Hvordan vi snakker til hverandre, avhengig av miljø, bakgrunn og relasjon, er blant hans sterkeste sider som forfatter. Franzens dialoger er i blant helt strålende.
Skitt
Til å være ei bok med tittelen «Renhet», inneholder Franzens nye mye skitt, mye stygt. Særlig i kjølvannet av Andreas Wolf og hans skadede, oppblåste ego skades mennesker på rekke og rad. Minst like interessant for leseren er Franzens vilje til og ønske om å trenge inn i karakterene sine, gode som onde, og forstå hvordan de er skrudd sammen. Det gjør han med innlevelse og passelig mengde empati – omtrent som en Charles Dickens, altså.
At teksten på norsk strekker seg over 651 sider, ville heller ikke bekymret den engelske forgjengeren.
