NRK Meny

Barnet ingen har ansvar for

Østerrikske Michael Köhlmeier har skrevet en brennaktuell roman om en sulten, kald og trett seksåring.

Liten pike, mørk, ensom. Bokomslag

TITTEL: Piken med fingerbølet

FORFATTER: Michael Köhlmeier (oversatt av Stein Dahl Mathisen)

FORLAG: Bokvennen

Det følger mye tragedie med den store flyktningstrømmen til Europa. Mange omkommer på veien over Middelhavet. Hva skjer med dem som kommer frem?

Østerrikeren Michael Köhlmeier beskriver følgende scenario: «Yiza» er seks år gammel. Hun vet ikke hva hun egentlig heter, men kaller seg Yiza, når noen spør. Hver dag blir hun fulgt av en «onkel» til storbyens torg. Hun får beskjed om å gå inn i slakterbutikken til Bogdan og ikke røre seg derfra før til kvelden. Bogdan prøver å få barnet i tale, men hun er taus. Hun får mat, og får sitte i en krok og holde varmen i vinterkulda. Når kvelden kommer, rømmer hun ut bakveien og finner igjen «onkel», en mann som i alle fall snakker hennes språk. En dag er han borte. Hvor skal Yiza gjøre av seg?

Seksåringen er sulten, kald, trett. Hun blir plukket opp og plassert på et mottak for mindreårige. Samme natt rømmer hun med to eldre gutter.

De usynlige

Yiza blir et barn ingen ser. En ingen har ansvar for, en som er redd for politiet, enda hun ikke vet hva politi er eller hva de gjør. Den eldste av guttene har erfaring både fra politi og asylmyndigheter. Han er redd for å bli sendt ut, snart voksen som han er. I en scene der Yiza og vennen Arian har stjålet mat i et supermarked, bærer de en tung presenning mellom seg. Så lenge det ser ut som om de gjør noe, som om noen voksne har gitt dem et oppdrag, er det ingen som bryr seg med de to skitne småungene. Å bry seg kan bety bryderi. Barna lærer raskt. Også hvilke tiggemetoder som gir best avkastning.

Mann og mikrofon, svar hvitt

Michael Köhlmeier har et stort forfatterskap bak seg i Østerrike. "Piken med fingerbølet" er hans andre roman på norsk.

Foto: Bokvennen forlag

Historien er hjerterå. Ordene Köhlmeier bruker, er det ikke. I denne fortellingen er faktene små, om temaet er aldri så stort.

Konkrete observasjoner og beskrivelser av hva barna gjør for å overleve preger fortellingen. Vi ser både Yiza og de to eldre guttene utenfra. Akkurat hva de tenker, eller føler, får vi ikke tilgang til. Men Yizas sult og tørst setter seg fast, likeledes de eldre guttenes evne til nettopp å overleve. I denne situasjonen må enhver tenke på seg selv. I deres verden kan man aldri stole på noen.

Del av den store fortellingen

Stadig flere skjønnlitterære forfattere har tatt flyktningproblematikken inn over seg og skildrer den på ulikt vis. I romanen «Et uoverskuelig mørke» spisser Håvard Syvertsen verdenssituasjonen. I hans fremstilling er det krig også i Norge, nå blir nordmenn hjelpeløse ofre for vold og terror. Hvor skal de gjøre av seg? Og hva kan krigen få et menneske til å gjøre? I romanen «Mare» skildrer Kristin Sørsdal mennesker på hver sin side av Middelhavet. Hun tar utgangspunkt i én faktisk hendelse, ett forlis, blant de altfor mange, der afrikanske barn, kvinner og menn druknet like ved kysten av Europa.

Jeg setter pris på at Michael Köhlmeier ikke forsøker å forklare. Han skriver i stedet frem en konkret og uutholdelig situasjon, der rettighetsløse mindreårige må greie seg som best de kan i en virkelighet med himmelhøye grenser mellom Oss og Dem. Teksten gir ingen pekepinn om hvor Yiza kommer fra, hvorfor hun er uten familie, hvilken skjebne som venter henne. Boken er derimot et punktnedslag i ett lite menneskes liv. Den gir samtidig et glimt inn i en hverdag tusenvis av barn lever i, akkurat nå, i Amsterdam, Wien, Hamburg eller til og med i Oslo.

Er dette en politisk roman? Köhlmeier beskriver i detalj enkle, livsnødvendige handlinger i stedet for å preke moral. Det gjør historien ekstra smertefull. Selvfølgelig har han en agenda. Han vil ha oss til å se medmennesket, det mennesket som trenger medfølelse, som trenger hjelp:

Hvis det er sant at Guds yndling står ved hans høyre side i alt han gjør, i alt han planter og velsigner, hvis det er sant, så hør skrittene, de små, de store, trippingen og trampingen! Vent, til øynene dine venner seg til mørket! Og nå? Kan du se de to? Kan du se dem begge?

Michael Köhlmeier / Michael Köhlmeier : Piken med fingerbølet
  • Flere anmeldelser fra NRK

Terrorens rike
Bokomslag, ung jente i bil
Foto: Cappelen Damm
Vi var aldri brødre