NRK Meny
Anmeldelse

Testamente på tampen av deadline

I dagboken «Per dør» betrakter Per Fugelli livets siste fase som en avgjørende livshendelse med muligheter til selvutvikling innenfor kroppens skjøre rammeverk.

Per Fugelli

Evnen til å ta sjansen på en samtale selv med dem som ligger langt unna ham politisk og menneskelig, er nok en av grunnene til at Per Fugelli maktet å få en så pass bred fanskare, skriver anmelder Knut Hoem.

Foto: Daniel Eriksen / NRK

  • TITTEL: Per dør
  • FORFATTER: Per Fugelli
  • FORLAG: Cappelen Damm

Ja, dette skal handle om Per Fugelli, men jeg klarer ikke helt å slutte å tenke på en som i denne boken kaller seg for Majordizaster. Majordizaster, som helt sikkert opprinnelig fikk et annet navn av sin mor og far, sender «kosepost», som Fugelli kaller det:

«Noen av de du setter så høyt, såkalte flyktninger fra 'Fornuft og følelser' Syria, har voldtatt to norske jenter på 13. Du jubler nå. Det er sånn du vil ha det. Dør du ikke snart? Du har jo skrytt av at du er døden nær i ti år. De beste dør først. De onde lever tydeligvis altfor lenge.»

Fugelli, som på dette tidspunktet for lengst har sagt nei til mer cellegift og går med temmelig store kreftsvulster bankende mot pannebrasken, svarer: «Takk for brev. Du husker sikkert Elinor i Jane Austens Fornuft og følelser: Elinor sa seg enig i alt, for hun syntes ikke han fortjente fornuftsbasert motstand

Folksomt i dagboken

Per dør

«Per dør» ble Per Fugellis aller siste bok.

Evnen til å ta sjansen på en samtale selv med dem som ligger langt unna ham politisk og menneskelig, er nok en av grunnene til at sosialmedisineren maktet å få en så pass bred fanskare. Han blir tilsnakket hvor han enn går: på Lyngvær i Røst kommune, i barndommens landskap på Jæren, og når han handler på vei hjem til leiligheten i Urtegata i Oslo.

Han blir tilskrevet sent og tidlig. Noen vil overbevise ham – denne mannen uten gud, men med kreft, som han kaller seg – om at han bør kaste seg i Allahs armer. Andre vil at han skal finne Jesus før det er for sent. Filmskaper Erik Poppe får lov til å følge ham nesten helt inn i det siste. Her er det i det hele tatt folksomt. Hvordan var det å være i hans nærmeste flokk?

Kona får hjerteinfarkt

Når kona Charlotte får hjerteinfarkt, er det ikke underlig at en mann som har brukt hele livet på å snakke om at helse er mer enn biologi, funderer på om det er hennes rolle som pårørende som har ført til at hjertet hennes sier fra.

Rent litterært leverer Per Fugeli et gravskrift som er flere hakk over hva man kan forvente fra en døende professor i sosialmedisin. Han har vidd, og han har en veldig evne til å fange livets og dødens innsikter i få treffende setninger. Han bruker språket for å forsøke å overskride de merkelappene som gjerne blir hektet på folk det ikke er håp for lenger.

Inspirerende amøbe i Nice

«Jeg fornekter ikke mine metastaser. Jeg legger ikke skjul på at døden kommer. Men jeg krever å få være et levende menneske til siste slutt.»

Dette er skrevet i mai 2016. Når det virkelig begynner å bære utfor, må professoren ta opp dette selvpålagte kravet til vurdering. Er det ikke godt å få bli anerkjent som døende? Slippe unna alle de forventningene halve Norge har til professorkjendisen? Skal man strebe inn i det siste? Er det der livsmeningen ligger? Er det ikke heller mulig å leve mer som amøben han møter i et akvarium i Nice? Er det ikke mulig å bare være?

Ordenes begrensning

«Per dør» er en bok om å dø. Den handler om hvilken etikk den døende bør være i besittelse av. Hvordan gjøre egen død lettere å bære for egen flokk? Videre er det en bok om å dø på den måten man dør når man har fått uhelbredelig kreft. Den tidligere distriktslegens presise beskrivelser av egen sykdom i møte med det norske helsevesenet tilfører merverdi til teksten.

Men mest av alt holdes boken oppe av den skrivendes egen vilje til å eksistere videre gjennom å skrive gode, allmenngyldige setninger. Døden i seg selv er ikke bare en avslutning. Fugelli argumenterer godt for at vi skal se mer på døden som en avgjørende livshendelse, a major disaster, som gir deg anledning til å stoppe opp og tenke igjennom deg selv og ditt eget liv, og hvor du står i forhold til deg og i møter med andre. Det er en bok av en mann som hadde ordet i sin makt og som visste å bruke det, men som i siste stund også erkjenner ordenes begrensning:

«Biologien og fysikken er det primære. Du oppdager din opprinnelse når du blir syk. Du er ikke laget av bokstaver.»

Flere anmeldelser fra NRK:

Lasaruseffekten omslag

«Lasaruseffekten» av Tom Egeland: Sjelevandring, reinkarnasjon: Hvem tror på den slags – bortsett fra en milliard indere? Det gjør i alle fall ikke kristendommen. Eller? Bjørn Beltø er tilbake.

Vigdis, del for del
Foto: Gyldendal

«Vigdis, del for del» av Kaja Schjerven Mollerin: Ingen kan som Vigdis Hjorth fortelje historier om Vigdis Hjorth. I «Vigdis, del for del» finst knapt ein anekdote. Det står boka seg på.

Omslag Rigels øyne

«Rigels øyne» av Roy Jacobsen: Roy Jacobsens tredje bok om Ingrid fra Barrøy tar en ny retning. Det gir rom for et betydelig løft.