Sprek debut som tar barn på alvor

«På omveien hjem» er noe så sjelden som en bok som bare består av dialoger. De er utlagt i blått og gult, nesten som tekstmeldinger på en mobiltelefon. Samtalen foregår på toget mellom Oslo og Lillehammer, mellom jentungen Vinde og den voksne Britt. De to har aldri møtt hverandre før.

I løpet av togturen blir vi kjent med dem begge.

Formfullendt

Jeg har lyst til å si noe om illustrasjonene først.

Dette er en barneroman, ikke en bildebok. Likevel har utformingen av boken mye å si, nettopp fordi samtalen bølger mellom den ene og den andre, uten noen innledning og uten at vi får beskrevet hvem som sier hva. Det er fargene på replikkene som viser hvem som snakker. Nesten umerkelig gir illustratør Rune Markhus oss følelsen av å være underveis:

Et smalt tog som en skråstrek over en side. Et tog som løper som en bord nederst på to andre sider. Midt i boken - nærmest genialt - et jernbanespor som presser seg frem i bretten mellom sidene.

Vi er på vei!

Allerede på permens innside ser vi en diger jernbanestasjon, Oslo S. Bakerst folder dølabyen Lillehammer seg ut. Der er kirken, der er gravlunden. Det er dit Vinde skal.

Her er også store oppslag, over en eller to sider, med duse, ensfargede flater der sorte skikkelser eller en detalj trer frem som en kontrast. Bildene utstråler sorg og savn lenge før samtalen avslører det vanskelige i Vindes liv.

Barneperspektivet

Vinde er en jentunge på ti-elleve år. Hun reiser alene. Hvorfor gjør hun det? Og hva skal hun i Lillehammer? Britt viser seg som et fornuftig menneske. Hun buser ikke på med spørsmål. Hun hører etter når Vinde snakker. Hun forteller at voksne ofte blir sinte når de blir redde.

Hvorfor forklarer de ikke det til barna de er sinte på, tenker Vinde. Hun er et nysgjerrig og foretaksomt barn, men hun bærer på en stor skyldfølelse.

Vilde Kamfjord er modig. For dialogene kunne lett bli oppstyltet og unaturlige, når all informasjon legges her. Det blir de ikke. Stort sett er de genuint muntlige. Bare innimellom glipper det litt i Vindes språk, som enten blir i voksneste laget, for eksempel når Vinde bruker uttrykket det gir ingen mening eller motsatt, at Vinde høres barnsligere enn hun er, når hun sier om en begravelse at hun var jo inni den kassa vi gravde ned.

Forklaringen på hvorfor Vinde heter Vinde og ikke Vindu, blir en smule søkt.

Tommel opp

«På omveien hjem» er en finfin barnebok om kommunikasjon - dette ordet som lyder så hult, men som har så mye å si for hvor nær barn og voksne kan komme hverandre - om vennskap, skyldfølelse og om håp.

Den er morsom også. Og altså inviterende i formen.

Togturen blir en opptur, både for Vinde, for Britt og for oss som leser.